25. september 2014

Ikke lenge etter at de fant den første sprøyta, og Pål la kortene på bordet, skaffet foreldrene sønnen behandlingsplass. De andre klientene var flere år yngre enn ham, mange av dem varig skadde barnevernsbarn med grusom forhistorie. Pål stakk av etter tre uker. Dette ble et mønster som gjentok seg ved flere innleggelser:

- Jeg skal i butikken, sa han gjerne til personalet – og forsvant.

Pål har vært innlagt på avrusing, til behandling både frivillig og med tvang. Behandlerne gjorde så godt de kunne, mener foreldrene. Det var mange som forsøkte å nå inn til ham, men ingen klarte det.

- Han hadde en generell mistro mot at behandling skulle virke, sier faren.

- Han mente egentlig at det beste var å fortsette med litte grann heroin, bare nok til å fungere i det daglige.



BloodshotEyes:

«Heroinrusen er litt individuell, noen får masse eufori, jeg føler meg bare chillern og dopet ned. Så mulig mange syns den er bedre enn det jeg beskriver her, men her opplever jeg det: På en stor dose hopper du ut og inn av drømmeland. Negative tanker eksisterer ikke, faktisk er det svært lite tenking som foregår under rusen i det hele tatt. Det eneste er vel disse drømmene som du hopper inn og ut av. Du vet når du er i halvsøvne? Det er som det, bare 100 ganger bedre. Og det som gjør det så jævla avhengighetsskapende er at du kan gå fra å være sykere enn de fleste aldri har vært, til tilstanden jeg beskrev over på 5 sekunder når du skyter. (…) Det er den fysiske avhengigheten som gjør at man TRENGER dop hver dag og ender opp med stjeling og annen kriminalitet. Men så og si alle som har holdt på noen år har vært clean i et par uker og da er alle de fysiske abstinensene borte. Så det er avhengigheten som ruinerer deg, men det er rusens fristelser som gjør at folk blir avhengige på nytt, enten etter en pause, fengsel eller rehab.»



BloodshotEyes:

«2. desember 2014: Det går bra med meg! Jeg er fortsatt avhengig av et opiat (Buprenorphine aka Suboxone), men jeg slipper å engste meg over penger til friskmelding døgnet rundt, sparer ekstremt mye penger (og slipper å hustle for dem) og lever et ganske normalt liv uten å pumpe usterilt shit i årene hver sjette time. Føler ikke noe stort sug til heroin i det hele tatt.»


2. desember 2014

Et av tiltakene Pål prøvde var LAR – legemiddelassistert behandling. Foreldrene forsøkte å få ham godkjent for behandling med naltrekson – et kontroversielt preparat, som har generert avisoverskrifter som «Slik stoppes heroinsuget» og «En sprøyte i måneden skal hjelpe Bjarne å få livet tilbake».

Det skulle aldri Pål rekke.

I stedet fikk han subutex, et opiat som også skal hindre at kroppen får lyst på heroin. Men for å unngå blandingsmisbruk av subutex og heroin, doseres Subutex bevisst såpass høyt at brukerne ikke skal få lyst på heroin, og slik at heroin ikke gir virkning.
For Påls del ble det et dilemma.

- Han ville bare ha nok til å komme seg igjennom dagene, men behandlingen tvang ham til å ta mye mer stoff enn han egentlig ville. Store doser subutex fører til «flatt» følelsesliv. Det syntes han var vanskelig å takle, forteller moren.

På Freak Forum beskriver Pål at han prøvde å gjemme halve subutex-dosen når han møtte til dosering.



BloodshotEyes:

«Har holdt meg på 12mg sub daglig nå en stund. Jeg føler at både huet mitt og situasjonen min atm er for ustabil til å begynne å trappe ned, og ville falt tilbake i gamle spor veldig fort om jeg ikke starta hver dag med å ta sub. Heroin har faktisk gjort alkohol mye mindre morsomt. H er ikke bare en diggere rus, jeg føler at alkohol ikke gir meg det samme som det gjorde før, hjernen er vel blitt kresen på hva som skal til for å gi meg opptur eller noe.. Benzo tar jeg nå og da, men får ikke noe effekt av det egentlig, weed gir meg bare nedtur.

Vanskelig å svare på livet ellers uten å bli for spesifikk, men en del ting har endra seg, og har nylig inngått en plan om å begynne å trene på studio 2 ganger i uka, samt hobbyer som jeg drev med før heroin tok over. Energinivået er egentlig det samme som når jeg brukte, men ting virker jo litt meningsløst nå som min største motivator og kjærlighet er borte, tragisk som det høres ut. Jeg får absolutt ikke nok stimuli i hverdagen, delvis pga mangelen på aktiviteter, men når jeg først gjør noe gøy er det ikke så jævla fett heller. Dataspill, som jeg kunne sitte timevis med før, ser jeg nå på som helt banalt og totalt bortkastet tid. Er arbeidsledig, men kommer til å få støtte fra NAV for første gang nå snart, så jeg får se om de kan hjelpe meg finne en praksisplass som ikke gir meg lyst til å blåse huet av meg.

Ønsker ikke å flytte fra Oslo, selv om jeg møter fristelsen til å kjøpe dop hver gang jeg er i sentrum. Det hender jeg kjøper en kvarting og skyter den selv om jeg tok sub for kort tid siden, noe som er penger rett i dass da jeg får 0 rus, men jeg savner vel hele ritualet, følelsen av H som sprer seg i kroppen som en kortvarig kløe, og smaken bak i halsen. Ikke minst det å sette en nål i åra og pumpe innholdet inn.

Jeg har åpenbart en lang vei å gå før jeg har sjans som rusfri uten buprenorfin, men tror jeg kan nå målet hvis jeg greier å etablere et meningsfullt liv før jeg slutter med det.»



5. februar 2015


BloodshotEyes:

«I starten av tråden så jeg på dette som en lek. Det høres kanskje rart ut, men jeg kunne ønske jeg kunne leve de første par mnd med heroin om og om igjen. Det var rett og slett gøy. Spenningen ved å kjøpe, sitte på bussen med dopet i lomma på vei til dama var nesten like digg som dopet selv. Komme frem, koke opp og vite at om 2 min vil jeg ha en av de beste kveldene i mitt liv. Aaah. Så kommer tiden hvor man må betale for all gleden heroin ga deg. Den er ikke så kul.»



17. april 2015

Ida (26) møter Dagbladet på en kafé på Aker Brygge. Den kalde brisen fra fjorden feier gjennom lokalet når noen åpner døra. Ida sitter
sammenknytt. Selv om hun har ny kjæreste i dag, er hun fortsatt preget av at Pål er borte.

- Det var moren hans som fortalte at han var død, sier Ida til Dagbladet.

- Jeg hadde nettopp vært på jobb, og gikk bortover Jernbanetorget. Da hun ringte stoppet jeg å gå, jeg trodde ikke på det. Det var ikke helt utenkelig at det kunne skje, likevel var det et sjokk. Det føltes som alt bare raste, sier Ida til Dagbladet.

Paret hadde kjent hverandre lenge. Da vennskapet til slutt ble et kjæresteforhold, visste Ida at Pål allerede hadde eksperimentert med heroin.

- Da vi ble kjent var han så kul. Han var alltid midtpunktet, husker hun.

- Jeg visste at han begynte med heroin i 2013. Men jeg trodde han skulle klare å komme seg ut av det, jeg prøvde å hjelpe ham, sier hun.

Sammen gikk de på fest og hang i byen. Kalte hverandre «soul mates», hørte på Bullet for my Valentine og så Titanic - mens de spiste Grandis med pepperoni og drakk Red Bull.

- Hvordan endret han seg?

- De siste årene ble han veldig innesluttet. Han begynte å tro på konspirasjonsteorier, og maste om dem på fest. Det var nok en konsekvens av at han satt mye alene på dataen. Da vi ble sammen visste jeg at han brukte heroin. Men jeg trodde vi skulle klare å komme oss igjennom det. Men selv om jeg visste at han slet, visste jeg kanskje ikke hvor ille det var. Han sa til meg at grunnen til at han begynte på heroin var å få baller nok til å ta selvmord.


Kniven mot strupen

Tilbake til foreldrene. I dag gjør ekteparet fra Oslo alt de kan for å ta vare på de gode øyeblikkene. Stundene da Pål var ute av rusen og lignet seg selv.

Men noen vonde episoder har brent seg fast.

Som det øyeblikket vinteren 2017. Pål hadde gått på heroin i tre og et halvt år, og var på et bo-tilbud, Exit, i Josefines gate på Majorstua. Institusjonen er et tilbud fra Oslo kommune til unge voksne med rusproblemer. Da fikk moren en SMS fra Pål. Han ville slett ikke ha hjelp. Han ville ha heroin:

- Han sendte meg et bilde av en som lå på en togskinne, sier moren.

- Toget hadde nettopp kjørt forbi. Han skrev: «Mamma, vil du at jeg skal ende mitt liv som det her?». Så ba han meg om å overføre penger. Det var helt forferdelig, sier den stillfarne akademikeren.

- Har han truet dere?

- Han har aldri truet oss på livet, men han har truet med å bruke kniv. Den gangen handlet det om at vi nektet ham å gå ut. Han grep kjøttkniven, og ba om å slippe forbi. Det hadde holdt på lenge, vi forsøkte å snakke ham til rette. Da tok han kjøttkniven mot halsen. Da kapitulerte vi.

Men foreldrene vet at dette er gjerninger gjort mens heroinen, eller abstinensene, herjet i kroppen. Det var rusen som snakket, framholder de. Rusen som handlet.

- Hvordan var denne perioden?

- Vinteren 2017 var vi utmattet. Vi sa til ham at «du må bare dra ut», for vi greide ikke mer. Det var da NAV ordnet plassen på Exit. Vi visste at det ikke var en plass for ham, men vi greide ikke mer.

- Hvordan skaffet Pål penger til dop?

- Etter at Pål kom inn i behandlingsapparatet søkte han om arbeidsavklaringspenger (AAP). Han visste at han kunne få penger dersom han var i en eller annen form for behandling.

- Det er helt surrealistisk, sier moren.

- Vi ber om at de må slutte å gi han penger. Men det er ikke mulig å stoppe. Pål får penger inn på konto fra NAV og kjøper dop i det åpne rusmiljøet i Brugata. Får utlevert gratis alt han trenger av utstyr. Så setter han skuddet på det kommunale sprøyterommet i samme gate. Det hendte flere ganger at han tok overdose på sprøyterommet. Da kom ambulansen og kjørte ham de to hundre meterne til legevakta, slik at han fikk motgift. Alt dette på et lite område midt i Oslo sentrum.



BloodshotEyes:

«(…) Har unngått å skrive i denne tråden da jeg ikke har stort å meddele. Før nå.. men det er baby steps.

Jeg hadde klart å være rusfri i ca 2 måneder. Takket være 1mg Suboxone og 50-100mg Sobril. I løpet av denne perioden fikk jeg en god del ting på gang, begynte på skole for å ta opp fag som privatist, ta opp hobbyer igjen, tilbringt mer tid med venner som heldigvis ikke ditchet meg i mine 2 år som narkis. Jeg var aldri av den typen som maste om å låne penger etc, men i det første året var det flere ganger at jeg stakk på dass og satte et skudd og kom tilbake som en jævla zombie. For noen som bare har røyket hasj skjønner jeg at det er litt ubehagelig. Det siste året som narkis tok jeg litt avstand fra dem så de ikke trengte å se meg i den tilstanden. Men nå er ting som før egentlig. Meeen, for noen uker siden begynte jeg å føle meg syk, var alltid uopplagt, trengte 12 timer søvn, slet med å pisse, så jeg var redd jeg hadde fått en av de mange sykdommene man kan få av å skyte drøgs, eller prostatakreft. Det med å slite å pisse har jeg hatt i et par mnd, så jeg innbilte meg at jeg hadde kreft, og siden det hadde gått såpass lang tid tenkte jeg den hadde spredd seg og at jeg like så godt kunne gå på en sprekk. Det var ikke store sprekken, bare 2 gram, men fy faen så lenge det holder når jeg ikke har stor toleranse. Jeg var stein en hel uke. Jeg fikk tilbake prøvesvarene og jeg hadde visst ingen sykdommer. Suicidal som jeg er, var jeg halvveis skuffa, halvveis letta.»