Tenker det kan være relevant å beskrive som inne her hvordan du opplever samtalene med behandler. Fra terapeutens side er det lett å konkludere med at pasienten som uteblir, ikke er motivert, ikke evner å nyttiggjøre seg av tilbudet, eller kanskje er resistent mot behandling. Felles for disse formuleringene er at de plasserer ansvaret hos pasienten selv. Bak et slør av faglighet sier de noe om at det er trekk eller forhold ved pasienten som gjør at terapien mislykkes. Når pasienter slutter brått og plutselig på tross av terapeutens råd, kalles det dropout. Det psykologer imidlertid kan noe om, er mentale og mellommenneskelige prosesser. «Hvorfor tenker vi som vi gjør?», «Hva gjør at vi føler det akkurat slik?» eller «Hva er det som får oss til å oppføre oss på den måten?», er spørsmål som psykologer er gode på å besvare. Dette innebærer at psykologer er gode menneskekjennere, og at de har gode forutsetninger for å hjelpe folk med å løse menneskelige problemer. De kan ikke fikse deg på noen måte eller fjerne noe. De gir deg verktøy du selv må anvende for å jobbe mot de eventulle problemene man måtte ha.