Ja også er det vel kanskje også slik at mange av de som dropper ut av skolen kanskje ikke har det helt greit hjemme heller? Foreldre som kanskje aldri stiller opp, osv. Ingen som backer økonomisk. Er det heldig får de seg kanskje jobb, eller i det minste deltids og starter "voksenlivet" med ansvar og faste utgifter. Mens åra går så blir det faste utgifter. Og havner de da plutselig på nav så burde jo fokuset bli på at de skal få utdanning, slik at de kan stå varig i jobb.

Men det virker som karusellen på nav snurrer langsomt. Det skal forsøkes alle mulige greier. Og brått har det kanskje gått opp mot ti år inn og ut døra hos nav, på diverse stønader. Kanskje alt fra ledighetstrygd, til sykepenger, aap eller sosialstønad. Tenk om de bare hadde kunne lagt en plan sammen med sin saksbehandler når de først havnet i systemet. Der de sammen så på hvilke grep som trengs for å nå målet. Feks gsk først, også en bachelor. Og når de lander første jobben fast der de har en bachelor så er det jo faktisk mange arbeidsgivere som gir støtte til mastergrad. Selv stat og kommune kan i noen tilfeller gjøre det, og også private selskaper. Slik kommer jo ofte om en klausul om en låser til å jobbe der i x antall år.

Det jeg forsøker å si er at om grunnkompetansen først er på plass, så vil oddsene for å bli varig stående i arbeidslivet langt større. Det vil være langt flere jobber å søke på. Og et slikt utdanningsløp fra nav kan vel fort koste samfunnet mindre enn en endeløs trøstesløse kurs, og praksisplasser. Har merket meg at mange sier praksisplasser ofte blir utnyttet av arbeidsgivere, at de ikke får fast jobb når tiltaket går ut, for arbeidsgiveren ønsker heller å få inn nye slik at lønnen kan dekkes helt eller delvis via nav. Tenk hva slik utnytting gjør med motivasjonen til de som er i praksis? Og kanskje har noen opplevd det flere ganger?

Skal vi møte de økende kravene til kompetanse i fremtid må vi finne en modell som også favner de som av ulike årsaker droppet ut. Kanskje føler noen at bachelor ikke passer for dem, men at mer praktiske jobber ville passet bedre. Feks rørlegger, elektriker osv. Da burde de kunnet tatt fagbrevet og nødvendig skole og praksis/lærlingtid med støtte fra nav. Samfunnet vil tjene langt mer på at flest mulig står i jobb lengre. Og med det som grunntanke så burde det kanskje også være enklere for folk å bytte utdannelse om kropp og helse ikke takler den jobben og utdannelsen de har? Feks folk som er midtveis i livet, har kanskje en fysisk tung jobb, kroppen er sliten men de har kanskje ikke økonomisk spillerom til å klare studere på egenhånd. Fordi de kanskje har barn, bolig, osv. Også her burde nav trå til og få de over på en ny utdanning til et yrke de vil takle bedre. Igjen, når de er ferdige har de sikkert opp mot 20 eller flere år i ny jobb. Langt bedre for individet og langt bedre for samfunnet. Alternativet hadde kanskje vært lange perioder med sykepenger, graderte sykepenger, aap, arbeidsutprøving, tiltak og etter 10 år og endeløse halvnyttige tiltak og ingen overordnet plan så blir de kanskje uføre og forsvinner ut av arbeidslivet for alltid. Skrekkelig dumt for individet, og faktisk også et tap for samfunnet. Verdifull kompetanse, erfaring og arbeidsinnsats rotes vekk over år, før den det gjelder til slutt er så sliten av alt nav stress at de ikke klarer mer og blir trygdet for alltid.

Jeg kan alt høre hylekoret. "Vi betalte vår egen utdanning å måtte leve på nudler og pasta med ketchup og hadde masse gjeld når vi var ferdig utdannet, hvorfor skal noen få betalt utdanning". Til alle slike kommentarer vil jeg bare si at alternativkostnaden for samfunnet blir større om vi ikke stopper opp og tenker oss grundig om. Nav skal ikke være noe som drar folk ned og fjerner all motivasjon til å skape en bedre fremtid. Men veldig mange opplever akkurat det når de havner hos nav. De kjemper og krangler om småpenger i så mange år også ender de til slutt opp som virkelige "tapere", her i økonomisk forstand. De må kanskje se frem til 40 år som fattigmann, avskåret fra å kunne ta grep som gir dem en verdig alderdom. Og sluttregningen for samfunnet blir langt større enn om vi hadde klart å få dem over i et nytt yrke langt smidigere og langt tidligere.