Bra at du ikke sitter og angrer nytteløst, for som du sier - man kan bli noe gal av det. Jeg lærte å kun se det positive ved alle mine valg og livshendelser, det holder psyken i bedre stand. Man kan uansett ikke endre det som har skjedd. Etterhvert har det blitt en automatisk reaksjon fra min side, og det er jeg glad for, fordi man kan ikke vite hvor livet tar veien. Mange hendelser har vært uutholdelig vonde i det jeg sto midt i de, men i det lange løpet setter jeg pris på disse erfaringene. Alt er vel som ender vel. Klisje, men sant.

Jeg synes at det er nokså uempatisk av mannen din å bare gi opp på deg så raskt. Jeg kjenner selvfølgelig ikke til situasjonen deres, og jeg kan se for meg at mannen din ville beskytte barnet først og fremst, men å ikke engang prøve å forstå, sette seg inn i den psykiske tilstanden til partneren, det grenser med ondskap i mine øyne. Selvom "ondskapen" skyldtes ignoranse ang rus og psykisk helse, så vil jeg tro at enhver mann som elsker og bryr seg om partneren sin ville forsøke å hjelpe og forstå så godt han kan først. Greit å holde barnet på avstand mens mor er på kjøret, men han trengte ikke å gi deg den psykiske påkjenningen med å forlate deg fullstendig da du allerede var langt nede. Litt av en mann må jeg si.