Vell... det kan du si! Har tenkt tilbake utallige ganger, gått gjennom runde for runde og saumfart alle mulige utfall hvis man bare hadde gjort sånn eller sånn isteden så hadde det kanskje ikke skjedd. Men slik tankegang har jeg lagt fra meg for lengst, for om ikke blir man noe gal. Jeg tror at første steg for å kunne gå videre, og endre livssituasjonen er å måtte forsone seg helt med fortiden. Og det hjelper ikke å innbille seg at man har godtatt det, det må være helt genuint og ekte! Dette har skjedd, men nå vil jeg gjøre slik!

Vi er ikke sammen enda. Vi var sammen i 2 år før jeg ble gravid, og han flytta ut noen uker etter at det ble kjent at jeg hadde begynt å ruse meg. Han er ikke så veldig opplyst, og vet ikke helt hva det innebærer å ha psykiske lidelser, eller hva depresjon vil si.

Etter de 6 ukene hvor han fikk tildelt hovedomsorg for barnet, flyttet han ut med vår datter og vi ble begjært delt omsorg i påvente av den endelige rettsaken med forbehold av at jeg hadde hjelp fra mine foreldre. Men jeg dro dessverre ut å ruste meg istedenfor å være hjemme sammen med barnet mitt de ukene som var mine, og overlot omsorgen til min egen mamma.

Alt eskalerte over natta, og jeg tror jeg flyktet fra alt sammen fordi det rett og slett ble for mye..

Den dag idag kan jeg ikke skjønne hva i helvete jeg dreiv med. Mest idiotiske valget jeg har tatt, og desidert det som har kostet meg mest noengang!