Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie sier at innføringen av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere har vært en så stor suksess at hun nå ønsker å utvide ordningen.

Aktivitetsplikten har vært innført for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Nå ønsker de å utvide slik at også andre aldersgrupper vil få aktivitetsplikt.

Isolert sett kan jeg se og forstå tankengangen. Samtidig så vet jeg fra tilfeller jeg kjenner til at det ikke er alle som er istand til å jobbe for ytelsen. Det som ikke sies er hva som skjer med de som ikke er istand til å møte daglig hos NAV, pga feks psyken. Jeg ser for meg at dette kan medføre at de som trenger hjelpen aller mest risikerer å bli fullstendig avskåret fra hjelp. Mennesker i dyp krise er kanskje heller ikke i stand til å argumentere for sin sak, eller istand til å innhente nødvendig dokumentasjon for å underbygge sin situasjon.

Skal vi være et samfunn som ikke hjelper de som ikke kan bidra? Føler dette kan være den aller største trusselen mot velferdsstaten. Starter vi først nedbyggingen så hvor stopper det? Hvem er det som neste gang skal ofres for at vi skal skal nå måltall eller få budsjettet i havn? Hva er den neste ordningen som står laglig til for hugg? Er det sykelønnsordningen? Fødselspermisjonen? Mange land har jo ikke fødselspermisjon, og det fødes jo barn der likevel. Er arbeidsgiverperioden for tøff for næringslivet? Hvorfor ikke la de syke ha sin egen forsikring som dekker lønn de første 14 dagene? Eller hvorfor stoppe der? Om man så ser at forsikringsordningen fungerer bra så kan man jo bare utvide den og avskaffe sykelønnen?

Er det slik samfunnet skal bli fremover? At det ikke er rom for de som faller utenfor A4 samfunnet? Bidra eller dø liksom?