Det er det jeg prøver å si. Du argumenterer som om fagmiljøene og forskningsmiljøene ignorerer at kosthold har betydning, eller avviser det som uinteressant og for alternativt til å forske på. Det er jo ikke tilfelle. Det handler om hvordan man forsker på det, hvilket bringer meg til dette avsnittet:
Dette er et godt spørsmål som jeg skal prøve å svare konstruktivt på.

Grunnen til at man ikke forsker med den metoden, er at den ikke kan gi informasjon om kausalitet, dvs årsakssammenheng. Man kan ikke ta en hendelse som har inntruffet, og så gå bakover og finne årsaken til den på den måten. Det er fordi man ikke har kontroll på variablene bakover i tid. Skal du finne årsakssammenheng, så må du etter beste evne prøve å kun endre bare én variablel om gangen, ellers kan du aldri vite sikkert hvilke av variablene som gav resultatet. Derfor har man typisk en gruppe som prøver et spesifikt tiltak, og en annen gruppe som ikke gjør det, og prøver å holde resten av tenkelige påvirkninger mest mulig lik. Det er i praksis ganske umulig å kontrollere alle variabler i et menneskeliv, så dermed trenger man ganske mange personer i hver av gruppene, slik at de individuelle variasjonene i størst mulig grad vil vannes ut statistisk sett. Så vil tilfeldige variasjoner skje i begge grupper, men har behandlingen en effekt så skal det være en signifikant høyere suksessrate i testgruppen enn i kontrollgruppen, dvs en forskjell som ikke kan skyldes statistisk tilfeldighet. Dét er ikke så godt å få til med en gruppestørrelse på én person.

Problemene med å labbe bort til et sykehus å forlange på bli forsket på er selvsagt flere enn det, men i alle fall er det disse to innvendingene: Han prøver å dra konklusjoner om kausalitet bakover i tid på en måte det ikke er vitenskapelig holdepunkt for å gjøre, og han er kun én person. Det kan være en milliard grunner til at akkurat han slapp unna, inkludert ren tilfeldighet. Det går bare ikke an å dra konklusjoner ut fra ett enkelt ekstremtilfelle på den måten.