Jeg har en barndomsvenn som har hatt det ganske tøft gjennom hele livet. Mistet moren i en alder av 10-11 og et annet nært familiemedlem senere i tenårene, selvmord i begge tilfeller. Han har vært mobbet gjennom hele skolegangen, både for utseende og manglende sosiale ferdigheter. Vennegjengen min har alltid vært åpen og lite dømmende, slik at han til en hvis grad har følt seg inkludert en periode, men i tillegg har vi alltid latt hverandre virkelig få høre det hvis noen driter seg ut, og dette gjorde han altså ganske ofte. Selv om jeg kan skjønne at mange ville sett det som mobbing, er jeg og noen få andre de eneste ordentlige vennene han har hatt såvidt jeg forstår det, men fra 17-18 års alderen har vi hatt ganske lite kontakt. Dette er både som følge av lite sosial utvikling på hans side og at vi slik "vokste" litt fra hverandre, men også fordi han etterhvert ble mer og mer tilbaketrukket. Han er vel det mange vil kalle "mindre begavet", og har derfra aldri egentlig lykkes med noe som helst. Dette har ført til at han tydelig har ekstremt lav selvfølelse, og kan lett bli ukomfortabel i sosiale sammenhenger. Da vi var yngre hadde han en tendens til å plutselig bare si "jeg stikker hjem jeg", helt uten forvarsel, og i enkelte tilfeller kunne vi se han løpe hjemover for alt han klarte. Dette pleide vi å syntes var helt hysterisk, unge, dumme og steine som vi var, men ser jo nå at vi burde ha skjønt hvor seriøst det faktisk var og reagert på en annen måte. Etterhvert var det ingen som hadde kontakt med han lenger, utenom en svært sjelden gang i blant, og jeg regner med at han bare har holdt seg for seg selv alle årene, utenom et militæret og et par forsøk på folkehøyskole, der han endte med å gi opp og dra hjem ganske fort.
Heldigvis var to kompiser av meg på jakt etter en tredje romkamerat i kollektivet, og klarte å få han til å endelig flytte hjemmefra og slik igjen kunne føle seg litt inkludert. De har også gjort det de kan for å prøve å få han til endre på livssituasjonen, men uten hell. Det er spesielt utviklingen de siste årene som skremmer meg mest. Vi pleide å klare å få han med på forskjellige ting en gang i blandt, og husker til og med en gang han var med på byen og turte å approache damer på eget initiativ, noe som ville vært utenkelig i dag.
De han bor med sier han aldri forlater rommet lenger, og ikke gjør noe annet enn å game. Denne livsstilen har i tillegg gjort han veldig overvektig, og det virker som om bare det å gå ut av huset har blitt en psykisk påkjenning. Han sitter greit i det økonomisk pga arv og lever ganske sparsommelig, og derfor trenger han ikke jobbe eller deale med NAV, i hvertfall en stund til, men det er tydelig at han gjennom de siste årene bare har blitt mer og mer deprimert og redd for alt som involverer å være sosial, og i det hele tatt prøve noe som helst. På en måte er det forstålig, ettersom han har failet absolutt alt han har prøvd her i livet, og dårlig erfaring med mennesker generelt. Han har heldigvis ikke noe problem med rus (etter min standard hvertfall) og holder seg til en joint her og der og ganske moderat alkoholforbruk. Det er selvfølgelig mulig dette eskalerer, men ingen av de han bor med driver bruker noe annet enn alkohol og cannabis, og regner med at dette er eneste måten han får tak i det.

Uansett, jeg husker jeg snakket med han for et par år siden og han sa rett ut at han egentlig bare har lyst til å dø, men har bestemt seg for å ikke gå i morens fotspor. Likevel har alt gått i negativ retning, og jeg begynner nå å bli oppriktig bekymret. Jeg føler jeg har et ansvar for å hjelpe han, både fordi jeg har dårlig samvittighet fra fortiden, men også fordi jeg er en av ytterst få personer han virker komfortabel rundt og stoler på. Jeg har nå snakket med en fra hans nærmeste familie som også fortalte at de nå begynner å bli virkelig bekymret, og at vi må prøve å gjøre noe. Problemet er at det virker som han rett og slett har gitt opp, og at all tiden med isolering både har gått utover sosiale ferdigheter og økt frykten for omverdenen. Uansett hvilke forslag man gir han finnes det verken tro eller vilje på at han klarer det, og derfor ikke vil prøve. Jeg tenker å begynne begynne å være litt med han på hans premisser å snakke mer med han fremover for å prøve å motivere han. Tenkte også foreslå at han kunne få seg en hund, noe jeg tror kunne vært en bra start, siden han både får selskap, ansvar og mosjon, og forhåpentligvis litt mestringsfølelse. Likevel er det hullet han har gravd seg såpass dypt at nesten alle tiltak er nytteløse. Jeg regner med at noen av dere enten kjenner dere igjen, enten min eller hans situasjon, og håper noen har noen råd, uansett hva det skulle være. Jeg er redd det begynner å haste litt nå.