Poenget som jeg ønsket å få frem er at det overhode ikke er overraskende at folk demonstrerer i sympati med bevegelser i utlandet som i utgangspunktet ikke har noe med norske forhold å gjøre, for det har folk gjort til alle tider. Utsagnet " Hvorfor i all verden vi skal demonstrere pga politivold i gatene i USA er langt forbi min fatteevne. " kan helt enkelt besvares med "fordi det er sånt mennesker pleier å gjøre". Det er helt enkelt feil spørsmål å stille. Det var det jeg prøvde å få frem, tydeligvis uten særlig hell. Det betyr ikke at jeg tror at demoer i Norge har vært utslagsgivende for utfallet i de sakene jeg listet opp.

Hvorvidt det funker eller ei er et helt annet og langt mer interessant spørsmål! Tankegangen din har jeg stor forståelse for, men det er fryktelig lett å utvide den. Hva er liksom vitsen med å stemme ved stortingsvalg, for eksempel? Det er ingen av partiene jeg kan si jeg virkelig digger, alle kommer til å innføre ting jeg er motstander av, ingen av de hører spesielt mye på meg og min ene stemme påvirker uansett ingenting. Du skal ikke dra den der veldig langt før du ender opp med total nihilisme.

Personlig pleier jeg ikke å demonstrere særlig mye i gatene, men jeg er glad det skjer. Det er et demokratisk sunnhetstegn. Videre er det gjerne slik at selv om noe er umulig å tallfeste og vanskelig å fatte effekten av, så har den toneangivende stemmen i samfunnet en betydning for hvilken vei vi går. Jevnt over virker det som om apati og håpløshet brer om seg. Det fremstår muligens som et utslag av ren realisme, men jeg er ikke så sikker på om idealistene er så fullstendig på jordet som enkelte skal ha det til likevel.