Hva er vitsen med å dømme en som er åpen og ærlig? Fyren fortjener respekt for å åpne seg opp!


Suspect313: Du har vært modig nok til å innrømme at alkoholen har gjort livet ditt mer miserabelt. Det er mer enn hva mange tør.

Alkoholen mener jeg virkelig er djevelens drikk. Det er så lett å begynne igjen etter man har lovet seg selv å slutte. Og djevelen er fristelsens mester.

Det er greit å være realistisk. Har du greit å holde deg unna alkohol siden den hendelsen med kjøring? Hvis du har det, så er det ekstremt godt gjort. Hvis ikke, så husk at det bare er en del av livsprosessen. Alle har sine vaner og uvaner. Men du har et visst fokus på det her, og jeg garanterer at det betaler seg på et vis. Hadde du -ikke- hatt fokus på det, så er det ingen som vet hvor ille du hadde vært ute -nå-! Du kunne ha endt opp med tyngre rusmidler (dog jeg anser alkohol som et temmelig tungt rusmiddel da, men du skjønner hva jeg mener; Piller og pulver), og kanskje mikset dette med alkohol. Da går det fort verre.

Virker for meg som at du har en del livskraft igjen, at du ikke har gitt opp helt. Du prøvde å få deg jobb etter den lange nedeperioden, det er et veldig positivt signal.

Redigert: Ser du skriver om kjærlighetssorg også ja, du mistet den partneren. Det er også trist. Hadde du hatt noe støttende miljø andre steder, så hadde du hatt noen å få litt psykologisk støtte av. Å oppleve et brudd er trist, men det er kjærlighetens natur. Den kan ingen rå over. Du fortjener å hente deg inn, komme deg opp på hesten igjen, og prøve å finne en ny partner!

Det første jeg fikk lyst til å skrive da jeg leste det var; Velkommen til voksen-verdenen. Jeg er nå 36 år gammel, og har vært igjennom mye av det du skriver. Har drukket min andel alkohol i livet, ofte 1 flaske whisky på en kveld, opp mot 15 halvlitere og nesten 1 dunk vin. Dette har resultert i mye rare og noen ganger dårlige avgjørelser. Det har vært mye flaks som har gjort at det ikke har gått verre med meg. En hendelse for 3 år siden gjorde at jeg havnet på psykiatrisk avdeling, da hadde jeg drukket gjennom natten og satt med en flaske whisky igjen, var helt på bånn, og tenkte nå er det enten psykiatrisk, ellers blir det enten blackout, hjerneskade eller selvmord med den siste whiskyflaska. Så jeg valgte å ringe, og fikk lov til å dra dit. Etter dette fikk jeg lov til å få samtaler med sosialmedisinsk poliklinikk, med rusterapeut. Disse folka har virkelig greie på hva de prater om, de forstår hvordan alkohol påvirker kropp/biologi, psyken og kombinasjonen av disse. I 3 år har jeg fått timer nå, og det er helt essensielt for at jeg har klart å begrense meg i mye større grad. Min kamp har vært manipulerende foreldre som losser alle sine bekymringer på meg, og dette har jeg drukket for å holde unna. For å motvirke dette har jeg lest mye psykologi, og skrevet mye med andre på nett om deres erfaringer, og også snakket med psykologer. Svaret er at foreldre har jo også hatt sine oppvekstvilkår, så de søker bare støtte der de føler seg tryggest, hos sine barn. Så dette hjelper jo for meg å vite om, og ikke bare prøve å hanskes med deres problemer og personligheter alene, som ofte blir altfor mye for en ungdom. Men nok om meg.

Poenget mitt er at å ha et støttende miljø av noe slag, det kan være så enkelt som å prate med fastlegen 2-3 ganger i måneden, kan være sikringen du trenger for å begrense deg og få litt veiledning i livet. Ikke undervurder styrken av å ha noen å hente støtte fra, bare å møte opp til avtalte timer og ta en ærlig prat, er med på å holde deg i gjenge her i livet. Det er en mye tryggere og lettere måte å leve på enn å stole på alkoholen.

Jeg liker ikke å bruke argumentet om at du "enda er ung", for alles liv er alltid like viktige i alle aldre. Men la oss ta det som et utgangspunkt, du har mange år igjen foran deg. Å la denne bølgedalen stenge ned hele resten av livet ditt, ville vært ekstremt urettferdig mot deg selv. Stak ut en ny kurs, kartlegg alle muligheter livet har å by på; Utdanning, yrkesinteresser (google jobbkompass), kartlegg interesser, begynn å ta del i livet på en mer positiv måte. Kanskje kjøp noen skikkelige turklær og begynn å gå turer i skogen, det er balsam for kropp og sjel. Svømming er også det (for meg).

Alkoholen kan virkelig ødelegge liv, og den gjør det. Ta grep i dag for å redusere skadevirkninger. Det er ingen som sier at du -må- kutte ut for godt. Når du mestrer livet på andre måter, så kan du ta deg en hyggekveld noen ganger i året, nyte musikk og virkelig -nyte- kvelden! Da slipper du følelsen av å drikke fordi du er mislykket og vil glemme. Det er roten til å ødelegge livet sitt.

Det er veldig trist å lese du har opplevd det du har da du var 7 år. Dette er selvsagt noe du burde prøve å få psykologsamtaler for. Det er et temmelig stort tillitsbrudd mot en ung psyke, som kanskje påvirker dine valg litt ja.

Ett siste poeng er at hvis du velger å søke hjelp, så er det ikke bare for din egen skyld, da bryr du deg indirekte også om hele samfunnet. Du gjør det fordi du velger å skåne samfunnet for hva du kunne ha endt opp med, en byrde og en last på samfunnet. Nå mener jeg ikke å legge mer last på psyken din enn du har, jeg forstår fullt og helt hva du lever med. Jeg prøver bare å si at det er flere positive momenter til å søke støtte og råd enn å bare redde seg selv. Man løfter hele samfunnet i prosessen! Enhver godhjertet sjel i samfunnet ville rost og støttet deg hvis de visste om din kamp. Så nøkkelen er egentlig å åpne opp. Da får man hjelp. Stenger man seg ned og inne, da minsker oddsen drastisk for å få støtten man trenger. Så ikke vær redd for å åpne opp!! Det er noe jeg har måttet lære meg de siste 15 år, og har antageligvis reddet livet mitt. Alkoholfri er jeg ikke, men jeg vil si opp mot 70-80% reduksjon, og det er nok til å redde liv.