Hadde en liten sprekk i går. Men går fint, fortsetter der jeg slapp.

Dette er egentlig den vanskeligste fasen, mener jeg. De første døgnene er jeg etterhvert godt kjent med; lidelse og tålmodighet. Alt som skal til er å eksistere og ikke fikse mer. Nå derimot er jeg ikke lenger invalid og sengeliggende, det best beskrivende ordet for denne tilstanden er vel "uggen". Ikke i stand til å trene, hverken mat eller sosialisering frister, og det hjernedøde tidsfordrivet man har kastet vekk dagene som smackis på er totalt uinteressant.

Tenk deg at du plutselig ikke skulle spise mat. Hver dag er lagt opp rundt måltidene våre, plutselig er det ingen lunsjpause på jobben, ingen familiemiddag, ingen snacks innimellom. Blir ikke et godt eksempel fordi det er annerledes på så mange plan, men jeg klarer virkelig ikke å sette skikkelig ord på det jeg mener.

Er vel rett og slett å lære seg å leve hverdagslivet fra bunn av. Morgenen er det beste eksempelet, sekundet jeg åpner øynene er tanken "hvor er smacken!?". Magen vrenger seg, hodet føles tungt og ubehagelig, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er det abstinensene alene, eller var det rett og slett slik morgener føltes før i tida? Det er jo ikke gøy å stå opp, eller?

Samtidig er det for hver dag som går lettere å rettferdiggjøre for seg selv et lite blås. Jeg vet jo at jeg kan røyke litt nå uten å falle tilbake, så lenge jeg ikke røyker i morgen eller overmorgen. Men enda jeg gjør det så vet jeg at jeg fortsatt kan røyke i morgen, så lenge jeg tar meg en god pause etter det. Plutselig er det daglig bruk igjen.

Nei full pupp videre nå. Utrolig glad for at jeg skal flytte om ikke så altfor lenge, denne avhengigheten er så mye, mye mer enn bare den lille uken med sykdom.