Jeg har slitt med angst siden tidlig 2000-tallet da jeg gikk på ungdomskolen, begynte på medisin for 15 år siden, og etter det har livet mitt blitt utrolig bra.

I de siste årene på medisiner, har jeg glemt hvordan det var å ha angst og depresjoner - noe som gjorde at jeg stilte de samme spørsmålene som du gjør - til meg selv. Hvorfor kunne jeg ikke bare nyte livet og ikke være redd?

Så, for kort tid tilbake hadde jeg noen komplikasjoner med annen medisin som påvirket medisinen jeg tar for angst/dep. Jeg våknet med ekte angst og depresjon, og det er det jævligste jeg har opplevd siden ungdomskolen.

Mitt svar på ditt spørsmål:

Når man er "normal" så tenker man at angsten ikke er ekte, det er noe som oppstår i hjernen bare, og man bør kunne "snakke seg selv opp"

Når man derimot HAR angst så er man overbevist om at det er NÅ ting er ekte. Frykten for alt og den dype depresjonen har bare vært skjult pga medisiner.


Om du, trådstarter hadde opplevd ekte angst og depresjon så hadde du aldri stilt dette spørsmålet. Det er en høyst reell følelse av frykt som sitter fysisk og psykisk i deg og oppsluker deg totalt.