En ting som jeg har lagt merke til, er at mye av kritikken mot Eskil ser ut til å komme utenfra (altså fra de utenfor AUF). Ser man bort i fra tullinger som Bjørn Ihler, så får Eskil mye støtte fra AUF'ere. Som AUF'er selv, kjenner jeg også dette. Grunnen til det, tror jeg er ganske enkel: vi vet hvordan Eskil følte det.

Hvis det er en ting jeg husker godt fra da jeg flyktet fra Breiviks kuler, så er det hvor utrolig egoistisk jeg var. Alt i verden handlet om meg. Jeg var bare 16 år, og kunne absolutt ikke dø fra mine foreldre, min søster og resten av familien. Jeg var for glad i dem, og de var for glad i meg. Det var ikke et alternativ for meg å dø. Jeg løp forbi flere og hadde ikke problemer med å dytte meg framover i de store folkemassene, selv om det var ufordelaktig for andre. Jeg berget livet slik, men selvfølgelig har det gikk meg helt enormt stor skyldfølelse. Jeg hadde venner på øya som ble skutt og drept, og jeg ofret dem ikke en gang en tanke da jeg flyktet. Jeg tenker ofte på hva jeg kunne gjort annerledes, men som de fleste vet; etterpåklokskap fungerer veldig dårlig. Jeg reagerte på min måte, en måte som jeg ikke er stolt av, men som jeg ikke kan gjøre noe med. Slik var det for alle, uansett hvor mye de skulle ønske det ikke var sånn.

Jeg tror ikke det går en dag uten at Eskil tenker på hva han kunne gjort annerledes. På hva han kunne gjort for andre hvis han bare holdt seg på øya litt til. Utfallet ville nok ikke vært noe særlig annerledes. Vi hadde kanskje hatt en død AUF-leder, eller kanskje enda færre døde.

Til sist vil jeg påpeke en ting: det var ikke Eskil som hadde ansvaret for sikkerheten på øya, det var politimannen, som var en av de første ofrene. I følge meg, skulle ikke, og burde ikke Eskil ha gjort noe annerledes. Han har kanskje møtt media feil, og skapt seg motstandere, men i AUF er han fortsatt en stor helt og ingen klandrer han for å ha overlevd.