Mitt innlegg var da litt spøkefullt - jeg vet hvordan psykedelika er, og jeg så det hele for meg. Men dette var en realisasjon for trådstarter, slike ting gjør inntrykk på en. Hans venn stod frem i nesten "symbolsk" klarhet - litt i overkant symbolsk, kanskje, men at det var en sannhet i det, ser jeg ikke noen grunn til å betvile.

At TS reagerte med å si det han sa - hvor tåpelige og barnslige formuleringene i seg selv enn var - viser at vårt ytre, kontekstløse blikk på situasjonen ikke strekker til. Her var det sterke følelser i sving, og Kurt var ikke teit og full, han var motbydelig, en det ikke er noen grunn til å ha en nær relasjon til, som tydeligvis bare hadde blitt en vane. Alt dette lyser ut av trådstarters beretning.

Den der "kvele min barndomsvenn"-situasjonen du forestiller deg, er ikke en situasjon hvor du er "rolig", eller hvor du "ikke lar deg herse med", det er en situasjon hvor du er dypt såret.