Kanskje man skulle snu litt på utgangspunktet og vurdere litt mer hvorfor nordmenn (kanskje) er underrepresentert i backpacker- og expat-miljøene. Personlig tror jeg dette har lite å gjøre med eventyrlyst, og mer med muligheter. Folk flest ønsker seg en stabil livssituasjon hvor man har tilgang på mat, bosted og sosial omgang (Maslov anyone?), og ser man på Europa og verden i dag er Norge et av de landene hvor man i størst grad har mulighet til å dekke sine behov hjemme. Det er god tilgang på arbeid, man har sosiale hjelpeordninger som fungerer og generelt mulighet til å leve godt der man er.
Vi skal ikke så mye lengre enn til Sverige før situasjonen er nokså annerledes, og gresset ser grønnere ut på den andre siden. Når fremtidsutsiktene blir dystre blir det mer fristende å se etter alternativer, og sjansespillet ved å reise ut bli mindre. Vi skal ikke så mange årene tilbake før nordmenn var svært vel representert. Se bare på antallet nordmenn som utvandret til USA - det er flere undersøkelser som tyder på at det bor flere mennesker med norsk opphav i USA enn i Norge.

For TS sin del ser jeg ikke noe galt i å reise bort for å prøve noe annet, men er enig med de som mener han bør tenke seg om to ganger. Ikke minst for å finne ut hva han ønsker å oppnå, og hvor problemene hans stammer fra. For mange er det en usikker situasjon, kanskje arbeidsløshet og økonomiske bekymringer, som ligger til grunn for et ønske om å komme seg vekk og starte på nytt. Da er faktisk de fleste steder i verden et verre sted å befinne seg enn Norge, siden dette tross alt er et av de landene det er lettest å få seg en jobb. Det er også verdt å huske på at selv om levekostnadene i mange land er lavere enn i Norge, så er også lønningene tilsvarende lave. Når man kan leve fett på 5000 i måneden i Thailand høres det veldig kult ut, helt til man innser at man får 2500 i måneden for å jobbe 10 timer om dagen...