Sorry å dra opp gammel post, men føler posten understreker veldig hvordan jeg har det for tida. Jeg har hørt at man bør slutte å røyke/snuse i en god periode i livet eller ikke stressende periode. F.eks mens du har ferie og kan slappe av og unngå stress og kan tillate deg å være sur og ha noen dager i fosterstilling om du vil uten at det går utover jobb og andre plikter.
Jeg har nå måttet slutte med snus i en dårlig periode i livet mitt, av helsemessige årsaker. Selv om jeg vet at jeg bør slutte og på sett og vis ville slutte, så ville jeg det ikke nok denne gangen. Likevel har jeg sluttet, etter press og motivasjon fra andre.

Men jeg kjenner på en blanding mellom å være forbanna dagen lang, og tristhet. Har nesten lyst til å grine. Er heller ingen her som har snust selv og som skjønner hvordan det er. Finnes det noe mer provoserende enn å høre på en som aldri har røykt eller snuset selv, mase om at "bare slutt å bli ferdig". Man blir jo ikke ferdig i det sekundet man slutter. Eller etter en uke snusfri. Det et først da helvetet starter.

Jeg savner snusen min så sykt mye, livet føles så grått og livløst uten. Og alle minnene knyttet til snusen, alle menneskene jeg har truffet via snus og røyk, alle gode samtaler og kvelder. Spillkvelder, poker, reiser osv hvor snusen har vært fast følgesvenn.

Det er en vill sorg, jeg er fremdeles skikkelig lei meg. Kan noen forklare meg, er alt bare tull? Er det avhengigheten som snakker? Det skrives om kjærlighetssorg her og at nikotinkutt kan sammenlignes med det. Når man har kjærlighetssorg savner man jo noe som var bra og som ga oss noe godt.
Føler jeg aldri kommer til å klare dette her, suget sorgen og savnet etter nikotin er overveldende.