Hvilken: The Group av Mary McCarthy

Hva: En skjønnlitterær roman hvor vi følger en gruppe på åtte piker som sammen er nyutdannede fra prestisjefylte Vassar College, i 1933, midt i den verste depresjonstiden. Bokens handling veksler mellom de forskjellige personene, i det vi følger dem gjennom alt det unge velstående piker slet med på den tiden, og til en viss grad sliter med enda selv om det er mindre tabu i dag; samfunnets krav om et lykkelig ekteskap, reproduksjon, prevensjon, mentale lidelser og selvrealisering. Da den kom ut i 1963 var den uhyre kontroversiell, men ble liggende på bestselgerlistene i to år. I Australia ble boken forbudt som umoralsk. Den er også en direkte inspirasjon for Candace Bushnell, forfatteren bak spalten Sex og singelliv, og det er ikke vanskelig å se paralleller.

Hvorfor: Som et ledd i min plan om å ha lest all viktig feministisk litteratur var turen nå kommet til denne boken, som regnes som en av de viktigste fra perioden.

Hvordan: Jeg elsket boken, det er nok en av bøkene jeg har satt mest pris på på veldig lenge. Språket er fantastisk, og handlingen medrivende. Kanskje jeg er i overkant positiv pga min enorme fascinasjon for New York på tidlig 1900-tall, men jeg ble rett og slett betatt av boken. Den maler et tilsynelatende realistisk bilde av hvor repressivt samfunnet var, for både kvinner og menn, og det er også betenkelig at mange av problemstillingene synes relevante i dag.

Hvilken: Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking av Susan Cain.

Hva: Det siste årets mest poppe "selvhjelpsbok", som tar sikte på å være en vitenskapelig gjennomgang av introverthet. Hva det vil si, fysiologiske årsaker, psykologiske virkninger og introvertes rolle i samfunnet. Man kan knapt ha vært på internett det siste året uten å ha hørt om boken, og den har blitt kalt den viktigste boken på området.

Hvorfor: Jeg har det siste året sett boken på alle flyplasser jeg har vært på, men den står alltid så nært selvhjelpshyllen at jeg har vært skeptisk til den. Da jeg fikk den anbefalt av en venninne hvis smak jeg setter pris på, ga jeg den en sjanse. Jeg anser meg selv som tilbøyelig til introverthet, og har da også en personlig interesse for området.

Hvordan: Jeg likte ganske godt den første halvdelen av boken. Der lener hun seg for det meste på det som fremstår som seriøs forskning på området, og kommer med få personlige oppfatninger. Utover i boken blir den mer og mer tendensiøs, og ender opp med en del teorier som virker rett ut spekulative. Den saklige, men velformidlende tonen blir i økende grad patosdrevet, og de mange anekdotiske historiene blir trettende etter en stund. Da blir det lettere å observere de mange tankefeilene som man kanskje lettere unnskyldte tidligere.

I begynnelsen av boken tar hun for seg hva det vil si å være introvert,og påpeker skillet mellom introverthet og sjenerthet, og hvordan de ikke nødvendigvis henger sammen. I resten av boken bruker hun nesten eksklusivt termen introvert, uten å spesifisere nærmere. Ikke før i epilogen tar hun tak i dette, og beskriver hvilken betydning hun legger i sin bruk av termen. Denne forklaringen virker alt annet enn plausibel, og virker som den er slengt inn i etterkant, i det hun innså at teksten hennes mister sin koherens pga begrepsblandingen. Siden hun ikke spesifiserer hvilken betydning de forskjellige forskerne legger i ordet heller, fremstår ikke teksten som vitenskapelig slik hun ønsker (en femtedel av boken er dedikert til litteraturlisten), men som en hvilken som helst selvhjelpsbok bygget på et skrøpelig fundament.

Alt i alt, en bok som har vært viktig for å belyse situasjonen, men som kunne vært gjennomført veldig mye bedre.
Som nevnt, den første halvdelen var tidvis interessant, og har nok et formål, men den siste halvdelen føler jeg grumset mer til enn den forklarte.