Tre av oss travet gode og skewe ned en av Amsterdams kanalgater en sein lørdagskveld i juli det herrens år 2005. Eller, gudene veit hvor vi egentlig gikk, men vi ramla i hvertfall innom en sjappe med inskripsjonen ”Magic Mushrooms” på inngangsdøra. Klokka begynte å nærme seg 23.30. I utgangspunktet skulle vi styre unna sopp, hadde vi funnet ut, men kombinasjonen av nyssgjerrighet, skewhet og shop-keeperens meget habile overtalelsesevne gjorde sitt til at vi gikk ut av sjappa med et par esker fersk sopp. ”Thai-ettellerannet”, visstnok. Jaja, nå kunne vi enten spise soppen sjæl, eller føde den til byens løsbikkjer. Dyreplagere er vi da ikke, så vi vendte snuta mot Bob’s Youth Hostel for å innta måltidet (etter at planene om å innta soppen på en benk midt i byen ble avbrutt av noen skumle skikkelser som ropte og knytta never mot oss, trodde vi i hvertfall).

Hos Bobs fyrte vi opp pakkene i trappa, rett ved den dassen i mellometasjen mellom første og andre etasje. To av oss testa sopp for første gang (undertegnede hadde dog prøvd LSD ved en tidligere anledning), mens tredjemann hadde spist sopp sikkert 5-6 ganger tidligere. Shopkeeperen hadde anbefalt T og meg selv å spise cirka en halv boks hver, A kunne visst spise en hel sjæl, ettersom han hadde experience points. Soppen smakte i og for seg ikke noe godt, men når man har litt munchies (fra særdeles god pot-hyging tidligere på kvelden), godt øl og pistasienøtter ved siden av, så glei den ned greit. Faktisk litt for greit, for mitt vedkomne. Da vi var ferdige med å spise hadde jeg nok tømt i meg rundt en pakke alene (noe jeg på brutalt vis skulle finne ut seinere på kvelden). Vi satt ved ett av bordene inne på Bob’s, sjekka ut alle de skewe menneskene som satt der nede, og kjente så smått at fargene begynte å skli litt ut av proporsjoner. Da tikkinga av aircondition-vifta over oss begynte å bli sånn halvveis morsom bestemte vi oss for å gå ut.

Vi kom ikke lenger enn selve fortauet utafor Bob’s, hvor vi satte oss ned på en slags trapp rett til venstre for utgangsdøra, prata litt piss, og betraktet med fascinasjon hvor grønn T hadde blitt i ansiktet. Dvs, jeg gjorde vel egentlig det helt alene. Han så ut som en grønn og smilende gargoyle der han satt. Mennesker som gikk forbi begynte så smått å fascinere oss også, og A begynte å glise rimelig bredt der han satt. T holdt for det meste kjeft, så praten foregikk hovedsaklig mellom A og meg. Gudene veit hva vi prata om. Trolig noe veldig morsomt, for vi lo sokkene av oss. Etter å ha lagt oss på ryggen så vi noe veldig fantastisk. Stjernene! Og bygningen rett over oss. Stjernene lekte, så det ut som, de spilte tennis eller noe, eller dansk stikkball eller hva faen det heter. De beveget seg hvertfall rundt omkring i dramatisk tempo, men det var behagelig å se på. Rett over hodet mitt var det en slags pyntesøyle som bana seg vei fra bakkenivå (altså der vi lå) helt opp til toppen av bygningen. Øverst buet den liksom litt utover, noe som fikk den til å se ut som et stupebrett. På stupebrettet så jeg udyret fra Skjønnheten og udyret-tegnefilmen, men han var liksom limt opp i stjernehimmelen samtidig, så det var egentlig det røde beltet hans jeg så best. Go figure. Vi fortsatte å le, nærmest hysterisk. Ikke visste vi hva vi lo av, men ett eller annet var veldig morsomt (kanskje udyret viste morsomme grimaser eller noe, hva vet vi).

Etter å ha flaksa litt med armene for å finne ut om fysikken i soppverdenen var som den i den vanlige verden (noe den forøvrig ikke var), fikk A øye på noe morsomt på andre siden av gata. Der stod det nemlig en veldig fin bygning (hah, yeah right, red. anm.), med et slags mønster i øverste etasje. Jeg fikk for meg at det var små gargoyles og de derre svære, dumme, onde kara fra Bompibjørnene som klatra ut og inn av en klokke. Det så i hvertfall litt sånn ut. Men mønsteret endra seg egentlig hele tida. Fra reine ansikter til bevegende mekanismer (tannhjul og lignende). De litt glorete fargene fra diverse gatelys så ut til å flyte i strømmer opp og ned gatene. Folk som gikk forbi var veldig morsomme, spesielt en kar med veldig mye hvitt hår forma som baller på hver side av skallen. A kalte han veldig passende for ”Mushroom-Man”, noe vi selvsagt syns var utrolig moro. Morsomme briller hadde han også, og kunne egentlig minne noe om Woody Allen (hah, yeah right). Noen minutter senere begynte vi å rope på Mushroom-Man, vi hadde så mange spørsmål å spørre fyren. Det var ikke mye respons å få, gitt. Flere bekjente fra hostelet hilste på oss utafor. Vi klarte ikke å prate med de for fem flate øre, men de skjønte greia da vi stotrende klarte å mumle/hoste ”shroooooms”!

Så da, etter å ha ledd meg skakk i nærmere tre timer fikk en eneste liten kommentar fra A meg til å tenke i helt andre baner. Kommentaren husker jeg ikke, men den ga meg en intens følelse av deja vue. Ting var ikke morsomt lenger. Jeg så opp på A, så et merkelig uttrykk i ansiktet hans, og fikk for meg at han var en skuespiller med på et eneste stort plott mot meg som person. Jeg følte at jeg hadde opplevd akkurat dette øyeblikket flere ganger tidligere. A fortsatte å le, en veldig ondskapsfull latter. Dette var uten tvil en konspirasjon. Tiden hadde fanga meg, vi stod stille, men jeg skulle oppleve dette øyeblikket om og om igjen i det uendelige. A eksisterte ikke, han var kun en dokke med i mitt personlige skuespill, regissert av sjefen sjøl, skjebnen i dette tilfelle. Jeg begynte å spørre A om hva vi drev med, hvorfor vi var her, hvem jeg var, hvorfor i alle dager vi hadde spist sopp og om vi eksisterte. A svarte opptil flere ganger at, ”ja, vi hadde spist sopp”, og det var ”veldig morsomt”. Jeg klarte dog ikke å se humoren i det på dette tidspunktet, og glemte stadig hvem jeg var, hva jeg het, hvor vi var, hva vi holdt på med og hvorfor vi satt på et fortau kun for å leve ett eneste øyeblikk om og om igjen. A fortalte meg at vi var fra Norge, var på ferietur, at vi seinere skulle begynne på skole, at jeg hadde kjæreste og at vi kom til å få det bra igjen. Jeg trodde overhodet ikke noe på han. Selv følelsen av de klamme hendene mine mot panna mi klarte ikke å overbevise meg om at jeg eksisterte i noen virkelig verden. Dette var både begynnelsen og slutten for min del, dette var min mening med livet, å leve dette eneste øyeblikket om og om igjen. Jeg ble kvalm, engstelig og fryktelig redd. Har faktisk aldri vært så redd før. Noia, kalles det vel.

A overtalte meg til å bli med han opp på rommet, ettersom vi hadde fått klager fra hostelledelsen (tror vi lo og bråka litt for mye). I det vi balanserte oss over gulvet så flisene på gulvet ut til å danse og lage en slags labyrint for oss. Jeg gikk nærmest slalåm mellom svarte og hvite fliser, og prøvde febrilsk å unngå å kræsje inn i folk eller bord. Fikk også en følelse av at folk var sinte på oss. Kl var vel nå rundt halv fire på natta. A gikk på do mens jeg venta i trappa utafor. I denne lille stunden jeg stod alene ute i trappa klarte jeg å se for meg hostelet som en slags stor mentalinstitusjon med en endeløs trapp opp, og en endeløs trapp ned. Samma hvor du gikk, så kom du faen ikke ut. Huska fremdeles ikke hvem jeg var, eller om jeg eksisterte i det hele tatt. A kom ut fra do og vasket hendene. Jeg forstod ikke hva han holdt på med, og spurte hva faen han drev med. ”Vasker henda”, svarte han. Jeg forstod det fortsatt ikke, og var egentlig mer opptatt av å analysere min egen eksistens, eller mangelen på den. Etter en sykt lang tur opp til tredje etasje kom vi oss endelig inn på rommet vårt (hvor det forøvrig sov 14 andre folk). A gikk for å dusje, mens jeg stod på badet og følte meg enda mer kvalm. Lyset inne på badet var blåaktig og gulvet virket som om det sank sammen under meg. Veggene kom mot meg, og fire (!) vasker på det lille badet freaka meg helt ut. Jeg turte likevel ikke å forlate badet. Jeg ble helt svimmel og freaka ut av situasjonen, og spøy eksplosivt i hver eneste en av de fire vaskene. Det så blågrønt ut. Jeg var helt blå i ansiktet og kjente meg virkelig ikke igjen der jeg så meg i speilet. A kom ut av badet og geleidet meg mot senga mi. Etter å ha nølt i nærmere fem minutter med å klatre opp i senga mi (øverst i køyeseng, hun under meg sov, eller prøvde i det minste å sove), fikk jeg endelig mot til meg og kasta meg opp. Suset fra gata utafor og de sovende menneskene fikk meg faktisk til å roe meg. Jeg huska hvem jeg var, og tenkte på at ting kom til å bli bra igjen neste morgen, hvisket navnet til kjæresten min, holdt et godt tak rundt soveposen og studerte de rare røde, grønne og gule larvene som krøp bortover tapeten. Og et esel, som var bundet til et skilt. Husker ikke hva det stod på skiltet. Det var godt å sovne den natta.

---

Ikke sånn kjempespennende, men er da alltids noen som syns det er moro å lese.