Og det er ikke å gripe inn da, eller?

Jeg synes det er en rar sammenligning, og mener du har uendelig mye mer rett på det siste enn det første. Og "kun" fordi du er forelsket, hvilken bedre grunn skulle man ha til å "installere" seg selv i et forhold? (Huff, så teknisk...)

Skal den andre ha noe reelt valg så må vedkommende få en eller annen form for hint om at det overhodet er noe på den andre siden. Det signalet mener jeg det er helt greit å gi, så får det være opp til vedkommende å bestemme over sitt liv. Jeg har virkelig ikke ikke tatt til orde for å ta løpefart og drite i andres følelser heller, så det synes jeg blir tøvete å si. Jeg har sagt meg uenig i påstanden om at folk i forhold er kategorisk "off limits", og tatt alle tenkelige forbehold om mest mulig hensiktsfull framferd i prosessen. Så har jeg reagert på det jeg oppfatter som et språk som reduserer det hele til et spørsmål om rettferdig fordeling av tap og gevinst, eller for den saks skyld et mekanisk problem. Tror vi bare får være enige om å være uenige akkurat der. Jeg er klar over at mange (de fleste sikkert) har et mindre fritt syn på kjærlighet enn jeg har.