Det beror litt på hvor hardt du prøver. Litt flørting over kopimaskina bør alle forhold tåle, og hvis man ikke er i et åpent forhold er man selv ansvarlig for å være sin make tro. Er man utro har man opptrådt klandreverdig. Ingen er uenige der.

Men bare fordi den andre har et ansvar for å takke nei til fristelser, så betyr vel ikke det at det er helt uproblematisk å gå all in? Er det greit å være en "trygg" venn som holder alt rolig og profesjonelt, men som med flid og list tilrettelegger situasjoner og venter på en mulighet? Alle forhold knaker litt i sammenføyningene innimellom, og en dag finner du forholdets ene halvdel i en mørk grop hvor de er inklinerte til å gi seg hen. Så har man plutselig vært utro, og forholdet styrter i flammer, til tross for at de utløsende problemene ikke var definerende for forholdet som helhet - det var bare en forbigående svakhet som en tålmodig ekstern aktør valgte å utnytte til sin fordel. Spiller man kortene sine rett kan man innlede et forhold til den som nettopp ble skilt. Det er selvsagt ei velkjent soge som er eldre enn bibelen.

Er det uproblematisk å holde på slik? Den som var utro er selv ansvarlig for sine handlinger, og må selv bære skylda for bruddet - det er likevel ganske shitty å underminere andres forhold på den måten. Det er ikke slikt som bør være forbudt, og det finnes plenty av folk som har fått det mye bedre etter at noen "hjalp" de ut av et dårlig forhold - akkurat som mange slettes ikke får det så forferdelig mye bedre og angrer i årevis.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at litt flørting med noen i et forhold er galt i seg selv, men det er slikt jeg reagerer på. Hvis man prøver å regelrett forføre de har man gått over ei grense.
My two cents.