@ Skyfex: Takker for din presisering av hva du mente. Jeg kjenner ikke til det kontinuumet (gråskalaen) du presenterer. En psykose har så vidt jeg vet bestandig blitt betraktet som en svært alvorlig sinnslidelse som uansett psykoseform bl. a. innebærer en alvorlig realitetsbrist og derfor ikke fremstår utpreget vanskelig å diagnostisere klinisk. At man innenfor alternativ medisin skulle være mer mottagelig for disse udiagnostiserte og milde psykoseformene ditt kontinuum forutsetter eksisterer, synes jeg virker noe spekulativt.

All forskning er et resultat av preferanser fordi all forskning er et resultat av filosofi. Ingen filosofi er absolutt verdinøytral i ethvert henseende, men er et uttrykk for de ulike filosofenes verdensanskuelse, noe som i bunn og grunn er å regne som en privat preferanse, ikke en allmenngyldig og altforklarende tilstand. I Vesten har vi fra den greske antikken av to hovedretninger med opphav i hver sin gigant innen filosofien: Platon og hans elev Aristoteles, henholdsvis Rationalismen og Empirismen. I sine helt rene form vil empirikeren finne sin empiri i den ytre verden ved vitenskapens metoder mens den platonske retningen vil fordre bruk av evner som kan skue innover, - spesielt kontemplasjonen, den rene fornuft. Matematikkens gjennomlyste klarhet gjelder som ideal og emnene for undersøkelse blir f. eks. metafysikk og epistemologi til forskjell fra empirikerens ytre sanseverden. Det er bl. a. dette preferansevalget allerede fra grunnivå av jeg sikter til når jeg hevder at vitenskapene ikke er uten preferanser og at av preferansevalget vil medføre valg av metodikk samt de emner man over hodet kan undersøke. I tillegg til dette har vi økonomiske, politiske, teknologiske, og sosiale preferanser og forventninger som nevnt i mine innlegg tidligere, bl. a. Semmelweis-eksempelet, samt hvordan vitenskapen forstår seg selv og hvorledes den bearbeider data. Du kan laste ned en pdf som går dypere i dette, under vedlegg til høyre på siden, her: http://historieogfilosofi2.cappelend...tml?tid=410529

Siden healing opererer med hele mennesket som objekt, både det ytre og det indre, finner du at man ved benyttelse kun av vitenskapelig metode under studiet av healing er nødt til å forlise ikke så rent lite av healingens effekt idet metodene avledet av den aristoteliske filosofien fortrinnsvis retter blikket mot det allment observerbare. Hvis man skal gjennomføre fullgod forskning på healing, burde man etter min mening kunne erkjenne eksistensen også av det helt private i enkeltmennesket fordi mennesket ikke er en oppstykkethet, men en helhet og mye av healingen foregår på det subjektive og det holistiske plan. Man kunne altså tenke seg at de som har vært under healingbehandling med full gyldighet selv fikk lov til å uttale seg om healingens resultat utover det ytre, observerte resultatet. Denne praksisen gjelder i dag f. eks. ved psykoterapi. Det er ingen psykoterapeut som vil påstå at pasienten er frisk hvis pasienten og/eller hans nærmeste fremholder at han psykisk fortsatt lider med klare implikasjoner for det daglige liv.

I eksperimentell setting synes det imidlertid slik at dersom healingen ikke kan gi utslag på noen få utvalgte kvantifiserbare parametre, fastslås healing være uten effekt i det angjeldende tilfelle. Man ser bort fra at den vitenskapelige setting muligens ikke har vært i stand til å påvise healingeffekten nettopp p.g.a. sitt design. Vitenskapen, her i betydningen skolemedisinen, har jo pr. idag ingen gjennomarbeidet filosofi for og dermed ingen metodikk rundt de livsenergetiske bevegelser i mennesket, og det er disse energibevegelser healing virker på i følge dens eget paradigme. Disse påvirkningene på energien vil ha effekt på hele mennesket, men ikke nødvendigvis på en kvantifiserbar måte for vitenskapen. Dette fordi lidelser, med mindre det dreier seg om en akutt ødeleggelse av kroppsvev, først vil vise seg som en energiubalanse, dernest som en kronisk ubalanse i energien og til sist som en organsykdom/funksjonsfeil. Dette svarer til healingens, og akupunkturens, forbyggende behandling, behandling av sykdom som har satt seg i form av f. eks. diverse smertetilstander, men ennå ikke som en organlidelse - og som skolemedisinen dermed vil betrakte som psykisk betinget idet den ikke besitter annen modell - og i siste stadium som lindring eller kurering av organlidelsen/funksjonsfeilen. Det første stadiet av sykdomsforløpet er ikke påvisbart vitenskapelig, men det eksisterer like fullt og med implikasjoner for klienten. Det er adskillig bedre å få energiubalansen du bærer på justert før den gir seg utslag i en psykosomatisk lidelse eller organlidelse enn forsøke kurere disse når de har manifistert seg. Vi ser slik at selve eksperimentets design og forutsetninger kan medføre at tusenvis av mennesker fra alle områder av livet, som bevitner at de har erfart positive effekter etter å ha konsultert f. eks. Snåsamannen eller Marcello Haugen, ikke tillegges gyldighet idet de tos private hjem ikke har vært innrettet som laboratorium. Metodikkens tilkortkommenheter frembringer det urimelige kravet.

Det refereres stadig til placeboeffekten som om denne var noe entydig og isolert, noe den ikke er. Placeboeffekt, noceboeffekt (det faktum at i placebostudier kan negative bivirkninger opptre etter administrasjon av virkningsløs medisin), god helse og sykdommers naturlige forløp er et kolossalt innviklet område. Mer om dette her, i Tidsskrift for Den norske Legeforening: http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1450665 Og når placeboeffekt er så komplekst for en somatiker med livslang klinisk praksis og forskning, hva skulle placeboeffekt da innebære på det spirituelle området? Hvis klienten etter kontakt med healing etter hvert utvikler et nærere forhold til de metafysiske og spirituelle lag av verden, noe som ikke er helt uvanlig: hvordan definere placeboeffekt i forhold til dette? Eller kan hende det dreier seg om en illusjon, en noceboeffekt for det vitenskaplige forum som skal tolke tildragelsen, men selv er uten forståelse av det spirituelle? Healing og placeboeffekt er ikke et mindre innfløkt område enn placeboeffektens innvirkning på det somatiske og psykologiske plan.

Din lenke viser til det viktige skillet mellom vitenskap og pseudo-vitenskap, og du etterlyser vitenskapelige, kvalitetssikrede studier av healing. Det finnes slike studier, jfr. mine innlegg i tråden om Snåsamannen. Fra vårt eget land har du f. eks. Helse- og omsorgsdepartementets vurdering av en gruppe tilsendte healingstudier: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod...html?id=350894 I følge sammenfatningen deres eksisterer det vitenskapelige, godt gjennomførte studier publisert i anerkjente medisinske tidsskrifter som viser signifikant effekt av healing, og dette burde dermed ikke lenger være et diskusjonstema. Sitat fra sammenfatningen: "Det finnes flere studier som viser signifikant effekt av så vel fjernhealing som healing ved berøring ved ulike tilstander. En rekke forsøk viser effekter av healing på enzymer, planter, gjærsopp, kreftceller og mus. Enkelte av disse forsøkene er gjentatt flere ganger og synes å dokumentere en positiv effekt utover kontrollgruppene. Det er gjort mer enn 160 studier på mennesker og cirka to tredjedeler av disse viser positive effekter utover placebo." I denne sammenhengen dreier det seg kun om hvor mange slike kvalitetssikrede studier man regner som nødvendig før man for seg selv vil anerkjenne at healing også er bekreftet vitenskapelig utover erfaringene gjort gjennom praktisk benyttelse over svært lang tid.