Først kommer vi i en barneskole blottet for ansvar, som er mer en oppbevaringsinstitusjon enn en skole. Deretter til ungdomsskolen som visstnok skal være vanskelig, men det er den ikke i nærheten av. Du trenger så vidt å gjøre lekser, og regler er til for å omgås. Deretter vidregående der du ikke trenger å ta ansvar for noe som helst, og manglende innleveringer ikke fører til noe. Ordens og oppførselskarrakterer som er totalt irrelevant og et fravær som også er rivende likegyldig.

Deretter har du 8 år du kan bo billig i studentbolig uten å jobbe, og med minimalt med innsats klarer du å få 30 studiepoeng i året. Du kan drikke tett, og bruke pengene som renner inn på kontoen uten bekymringer. Etter 8 år sitter du der med noen hundre tusen i gjeld, og en bachelor i moderne kunst, litteratur og afrikastudier. Selvsagt virker dette pasifiserende. Kombiner det med vissheten om at du aldri kommer til å mangle mat, tak over hodet, internett, fjernsyn og fritidsaktiviteter så har du et fint passivt menneske som ikke er i stand til å være ansvarlig for egent liv og lykke.

De som ikke takler skolen lærer seg å gi faen, de som får til lærer seg at det ikke krever noen innsats.

Jeg for min del ville hatt det langt bedre om skolen var resultatbasert (når du kan det du skal, er du ferdig), og uten studiestøtte. Dette ville tvunget meg til å faktisk jobbe, og å studere noe fornuftig isteden for å studere Astronomi og Entrepenørskap, samt tullfag som Medievitenskap. Hva skal jeg bli? Jeg aner ikke, men jeg har iallefall 5 år til der jeg kan gå fra det ene håpløse studiet til det neste.