Kom til å tenke på det her om dagen. Dette med å være det siste mennesket på jorden. Vel, for en eller annen, så kommer det til å skje. Om det er i noen timer eller i noen mikrosekunder, så vil en eller annen være det siste gjenlevende mennesket.

Det er jo en logisk selvfølgelighet, men likevel ble jeg litt forbløffet selv da jeg tenkte tanken.

Jeg vet ikke hvordan menneskeheten kommer til å gå under, men at det en gang skjer er jo helt sikkert. Om det så er om en milliard år, eller whatnot, når kosmiske begivenheter innhenter oss uansett hva slags teknologi vi har klart å trylle frem.

Dersom det, for eksempel, er en million år til apokalypsen, så har vel menneskerasen også utviklet seg til det nesten ugjenkjennelige, men vi har forhåpentligvis ikke blitt dummere enn vi er i dag, og er i så fall i høyeste grad bevisst på at dommedagen er nært forestående. For en kjip ting å vite.

Dersom det er 100 millioner år til det er over, så vil vi nok i alle fall være ugjenkjennelige, men likevel forhåpentligvis være lynskarpe, dog også da med den "ulempen" at vi vet at nå er det ikke mange dagene igjen.

En ting er en kollektiv totalutslettelse for et uvitende dyr, men tenk å ha kunnskapen om at det nå faktisk skjer. Det er jo ikke akkurat snakk om et spill som kan startes på nytt. Dette var den éne verdenen vi hadde. Som har brukt milliarder av år på å formes. Med alle de samfunn og teknologi og ting og tang det har ført med seg. Og nå er det slutt. Alt borte. Ingen som noensinne kommer til å se tilbake på det og forske på det heller. Alt er bare slutt. Borte. Ingen kommer noensinne til å lese gamle kjærlighetsbrev, eller finansrapporter, eller noenting. Alt forsvinner. Sporløst. I alle fall i den forstand at ingen kommer til å utnytte sporene. Noensinne. Ever.

Dersom vi lever så lenge at det er temperaturøkning på jorda som tar knekken på oss, for eksempel. Folk vil jo dø gradvis. Tenk å være en av de få siste som er igjen. Så utrolig kjipt. For en kjip tanke.