Den var den jævligste trippen jeg har hatt. Det var og førstegangs opplevelse. Starten var morro og vi lo oss i hel. Jeg husker begge satt med hodet over doskålen og studerte kompisen min sin afvføring. Vi hadde alldrig sett noe så fantastisk. Så satte vi på splatterfilmen braindead av Peter Jackson, og da kicket trippen inn enda mer...hjernen forsto ikke ironi eller noe som helst humor i det hele tatt. Det var plutselig en film hvor man ikke skilte mellom zombier og mennesker, og funderte hvordan de kunne være så stygge med hverandre. Jeg husker at jeg plutselig holdt på og bli kristen. Resten av trippen vekslet jeg mellom og be til gud og Satan om hverandre av redsel for å miste identiteten min. Den knyttet jeg mer og mer til Satan. Deretter slo fyllesyken inn mer og mer, hvor jeg dehydrerte. Jeg ble enormt tørst uten å vite om det og det føltes som om invollene mine brente. Kompisen min taklet ikke sytingen min og trippet for seg selv på soverommet(det var hans leilighet). Jeg endte da opp i det som føltes som helvete. Det var og i en leilighet vi hadde festet i tidligere på kvelden hvor ølflassker og sneiper fløyt over alt. Solen kom opp og det var den styggeste soloppgangen man kan tenke seg som skimtet inn gjennom vinduet. Ute startet korpsmusikk da det var 1.mai hodet holdt på og eksplodere. Dette selvsagt etterfulgt av at kompisen min fikk besøk i festbulen mens trippen fortsatte langt ut til neste dag.

Ja, en minitrippraport i kort og forenklet utgave siden du spurte. Jeg kan tilføye at det må ha vært en super kuren for å bli avholdsmann lenge etterpå. Jeg tror kansje opplevelsen som skjedde for over 20 år siden er skyld i at jeg nå til dags knapt drikker. Vi var dritings før trippen uten noe å reparere med på narchspielet. Det andre jeg lærte var at og trippe dagen derpå eller og blande med alkohol er bortkastet. Fra da av har jeg sett på psykidelia som noe hellig man skal ha en enorm respekt for.