Ja gitt. Det er vanskelig å forsvare sånne holdninger. Og jeg tror nok 99,99% er enige med deg, meg selv inkludert. Man setter liv til verden, da bør man virkelig være klar for å ta ansvaret. Eier man ikke selvinnsikt nok til å ta det ansvaret, da burde man ha enda ha nok selvinnsikt til å -ikke- sette barn til verden. Men det er vel bare som du skriver, de overfladiske verdiene som gjelder mest. Da går det som det går.

Barn trenger solide rollemodeller, og trygge og stabile rammer over hele oppveksten. Har man ikke sin farsfigur der, så fører det ofte til fundamentale problemer, man lurer på hvorfor han ikke er der og hva man gjorde galt for at det skulle skje. Barn og ungdom tar alltid på seg psykologiske byrder.

Så ja, jeg har vanskelig for å forsvare holdningen.

Men hva som er riktig å gjøre? La oss si det sånn; -Du- har ettersom jeg forstår en bedre holdning? Hvis du kutter fyren ut, så vil han antageligvis finne andre likesinnede å henge med. Da får han ikke lenger påvirkningen fra en som deg, som kanskje hadde holdt han fra å få barn med kanskje 2 til i løpet av livet. Og kanskje til og med over tid, ville han fått samvittighetskvaler og spurt deg om råd. Da har du i det minste en liten sjans til å nå inn og få'n til å endre seg. Kutter du'n ut, så er det omtrent 0% sjans.

Men da spørs det om du har energi og ressurser nok til å holde ut med dette da over tid. Og det er forståelig om du ikke har det. Så der har du livets spill, om du orker å holde ut med dritten i håp om å nå inn med positiv innflytelse over lang tid.

Du kan jo prøve å utfordre han litt over tid, si at "Men ønsker du ikke å følge barnas oppvekst og være der for dem?" På en vennlig måte av og til. For eksempel. Du har en mulighet til å yte positiv innflytelse, du kan jo prøve av og til.