Sitat av
wavin
Manglende ressurser er nok helt klart en viktig faktor, og det er fryktelig synd. Folk som havner i psykiatrien har ofte kataklysmiske omveltinger i sin egen virkelighetsoppfattelse, som jeg tror i stor grad er et dynamisk system som skal endres etterhvert som "man går". Noen ganger dramatisk, og noen ganger om og om igjen. Da er det leit at man skal få "feil" hjelp på grunn av manglende ressurser.
Jeg vet ikke helt om jeg vil ha diagnoser eller ikke. Poenget mitt var at å få én eller flere diagnoser setter deg i samme bås som andre med samme diagnose(r) og man blir (oftest) medisinert deretter. Samtidig er det uendelig mange andre individuelle parametere som spiller inn på hvordan noen ser seg selv og verden rundt seg.
Vet at mange har hjelp i å få stilt en diagnose, slik at de ikke føler seg alene. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
Det er forsåvidt sånn i somatikken også, at man av og til medisinerer uten at man vet konkret hva som er galt eller hvordan medisinen hjelper. Det holder å dokumentere
at det hjelper, og at effekten veier opp for risiko og bivirkninger. Det kan man sikkert diskutere om det alltid gjør, men jeg vil ikke kategorisk si at det er feil å medisinere hvis det gjør at man fungerer bedre. Det kan være bedre enn alternativet. Det er synd hvis/når medisinering blir en quick fix fordi man ikke har ressurser til å behandle skikkelig eller håndtere pasientens symptomer.
Jeg ser godt at en del diagnoser er veldig stigmatisert, og nok kan oppleves som en slags dom. Jeg vet ikke helt hvordan man skal unngå det, men ser i alle fall at de forsøker å rydde litt i personlighetsforstyrrelsene i ICD. Jeg tror det er lurt, at det blir mer rom for individuelle beskrivelser i stedet for mange smale båser.
Sist endret av *pi; 21. november 2020 kl. 15:12.