Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge. Er ikke så forbaska lenge siden vi lobotomerte folk. Og jeg tror (håper) at vi kommer innen få tiår til å se tilbake på også dagens praksis med flauhet. Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra DSM, og det er her vi feiler.
Ja, mange av "symptomene" er felles for mange, men samtidig har hvert eneste individ sine egne forutsetninger for sin vikrelighetsoppfattelse. Og når man prøver å korrigere dette med å tukle med nervokjemiske parametere (med medisiner), som ingen egentlig kan bevise det er noe "galt" med i utgangspunket, er man etter mitt syn ute og sykler noe inni granskauen.
Å sette en diagnose ved hjelp av et sjekkliste-system (DSM) og noen få personers subjektive oppfatning (Disse psykiaterene og legene har jo igjen sin egen vikrelighetsoppfattelse) blir for meg helt galt.
I det mest ekstreme tilfellet kan man være "helt frisk" og valse inn på et psykriatisk sykehus og spille på seg hvilken som helst diagnose, om man bare kjenner nok til hva som skal til for å oppfylle kravene for den gitte diagnose(r).
Er ikke det litt rart?
Ser han over meg nevner Thomas Szasz. Anbefaler alle å ta en titt på arbeidet til denne psykiateren.