Jeg tror at også blant de 80% som oppgir seg som frivillige så ligger det mange vanskelige omstendigheter bak. Den forrige kilden du viste til tegnet et ganske trist bilde av mange av disse omstendighetene. Jeg tror ikke jeg har anslått noen prosenter (har mistet litt oversikt), men det kan godt tenkes at jeg undervurderer antallet lykkelige prostituerte.

Mitt hovedpoeng er at det ikke er så veldig viktig hvor mange prosent det er. Skadepotensialet av seksuelt misbruk og utnytting er så enormt, at sjansen skulle vært ekstremt liten for at det var tilfelle før jeg mente sexkjøp var en etisk forsvarlig risiko å ta. Det er ingen måte du kan vite bakgrunn og omstendigheter rundt handelen, vedkommende har all grunn i verden til å fremstå villig og problemfri.

Men jeg sier jo ikke at hun (eller han) ikke duger til annet arbeid eller evner å kutte litt i materiell levestandard. Jeg sier at det eksisterer situasjoner som - og nå siterer jeg fra din kilde her - reell fattigdom, rusavhengighet, emosjonelle vansker etter vold, misbruk og omsorsgssvikt, gjeld til menneskesmuglere, fattig familie i hjemland, behov for økonomisk uavhengighet fra voldelig ektefelle... Mener du at jeg, ved å påstå at et menneske befinner seg i en slik situasjon, kaller vedkommende evneveik, dum og ikke oppegående? Er rusavhengige ikke oppegående folk? Er overgrepsofre evneveike? Er fattige folk dumme?

Jeg ser faktisk poenget ditt, at det kan være lite hensiktsmessig å kun se folk som offer. Det er en rolle som fratar dem muligheten til å gjøre noe med egen situasjon. Det mener jeg ikke å gjøre, selv om det kanskje høres sånn ut. Men jeg synes du går i andre grøfta her, ved å ikke anerkjenne at bra folk kan havne i håpløse situasjoner, av og til selvforskyldt, av og til ikke, og at det er galt å utnytte det. Det må da finnes en mellomting mellom å avskrive dem som tafatte idioter og å trekke på skuldrene og drite i å ta hensyn.