Var en periode sammen med ei som var bipolar. Det hadde ingenting med hennes diagnose å gjøre at vi avsluttet forholdet. Vi hadde nok bare utfordringer som sto i kø på hver vår kant og måtte nok bare prioritere alt annet i livet akkurat da.

Hun fortalte ikke om diagnosen de første gangene vi var på date. Det kom opp etter at vi var blitt sammen. Og det var helt greit. Det kom liksom opp i en samtale, og da delte hun det. Skjønner veldig godt at hun ikke fortalte alt på første date. Jeg likte henne godt før jeg viste om diagnosen og jeg likte henne akkurat like godt om ikke mer etter at hun fortalte det. Det ble jo en slags ekstra nærhet og fortrolighet når vi kunne være så åpne alt mens ting var helt ferskt. Jeg har jo mine utfordringer og da ble det naturlig å fortelle henne om det.

Alle har vel sitt å stri med? Alle har kanskje ikke fått bokstaver eller en diagnose men livet er tøft og ingen har bare medvind.

Tror ikke du trenger å lage en hel plan om diagnosen. Og du trenger definitivt ikke åpne helt opp på første date. Det er jo heller ikke slik folk flest er. Vi trenger litt tid til å bli fortrolige, til å få den tillit som kreves for å dele slikt. Fortell det når du føler for det. Om personen ikke takler det så er det kanskje uansett ikke den personen du ønsker å ha et forhold til?