Det kommer an på. Det er jo ingen som ønsker å være i et utrygt og ustabilt forhold fordi vedkommende er syk og ikke har kontroll på sykdommen, og har avvikende oppførsel som følge av sykdommen. Jeg definerer meg selv som stabil, men jeg vet at i et forhold skal det ikke mye til for at jeg blir ustabil, og det vil i mange menns tilfelle være en stor dealbreaker. Og det forstår jeg jo. Jeg var feildiagnosert bipolar lidelse 2 i noen år, har unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnose nå i voksen alder. Jeg gikk på lamictal i et par år og så orfiril i ett års tid.

Du må se an personen du er med, angående dette med når skal du si at du har en diagnose. Jeg syns ikke det er innafor å holde det hemmelig eller la være å si det i frykt for å bli forlatt/dumpa på grunn av det. Vedkommende vil nok merke at det er noe etter hvert som dere kommer hverandre nærmere (alt ettersom). Om du bare skal ligge med noen eller ikke er sikker på hvordan relasjonen vil utarte seg (ergo dere bare er tidlig i datingfasen) så er det jo best å bare ikke si noe, men om dere faller hardt for hverandre så er rammene ganske trygge og du kan si det til personen, uten at hen plutselig dumper deg for det. Når noen er forelska i deg/betatt av deg så vil de nok akseptere de aller fleste "flaws", enten det er strekkmerker og kviser på kroppen eller en psykisk diagnose....

For MEG hadde ikke denne diagnosen vært en dealbreaker. Hvordan mannen håndterer diagnosen, om han går i terapi/tar medisiner osv har mer å si enn selve diagnosen.