Har selv diagnosen bipolar og kommer aldri til å fortelle en eventuelt kjæreste om det igjen.
Jeg datet en jente jeg likte veldig veldig godt og alt gikk på skinner i nedoverbakke helt til jeg kastet opp under en svømmetur fordi jeg var på opptrapping av medisiner jeg tålte dårlig. Selvfølgelig kunne jeg ha snakket det bort, men naiv som jeg var tenkte jeg at vi var blitt så close at hun fortjente å vite. Så jeg sa det som det var og hun virka mest sympatisk der og da. Etter den helgen passet det aldri med besøk lengre, og hun gjorde det etterhvert klart at dette var noe hun ikke ville ha i livet sitt. Hun fant en ny type noen mnd etterpå.

Det er klart, jeg kunne nok ha sagt det på en bedre måte enn "jeg er bipolar og det er et helvete å leve sammen med meg"
Men i perspektiv så hadde jeg vært arbeidsledig og deprimert i et halvt år før jeg møtte hun. Når jeg møtte hun ble jeg meg selv igjen og var plutselig "oppegående" nok til at hun ikke merket at jeg var "syk".

Jeg har ikke datet i etterkant av frykt for å bli såret igjen. Dette er snart tre år siden.

Ser heller ikke hvordan jeg skal kunne fremstå som atraktiv uten jobb og struktur i hverdagen, så har vel egentlig bare gitt opp hele drømmen om kjærligheten...

Ble veldig dystert det her, men følte det var litt relevant.