Mitt problem i et nøtteskall det der! Jeg er jo ikke raka fant enda! Jeg eier en enebolig (sammen med banken) og har en relativt ny bil. Så lenge jeg eier noe som helst så har jeg tydeligvis ikke hverken behov eller krav på hjelp.
Konsekvensen blir jo at jeg før eller senere havner 'på gata' uten disse siste sikringene jeg har klart å opparbeide meg mens jeg var i jobb.
Det jeg trenger er en jobb. Jeg har vært ganske aktiv som jobbsøker i distriktet og har vel søkt på det meste uten å få napp. Jeg har dag-pendlet de siste 30+ årene av mitt arbeidsliv og jeg gjør heller det enn å flytte, noe som sikkert er ett av problemene. Nå, etter at jeg har fylt 55 år og har tre-fire år med 'hull' på cv'en havner mine søknader nederst i haugen.
Jeg prøver / har prøvd å utnytte bekjentskapskretsen og spør alle om de vet om noe men uten hell.
Etter å ha prøvd det jeg kan, forstår jeg at jeg får 'krype til korset' og oppsøke lege for å få hjelp til å bli uføretrygdet.
Jeg ser jo at det er der mine fleste kjente ender opp til tross for at hverken de eller jeg er ufør!
Jeg er absolutt ikke på noen måte så syk at jeg ikke kan utføre en normal jobb og kunne godt tenkt meg i det minste en jobb i kassa på nærmeste matbutikk.
Eneste betenkeligheten jeg har i så måte er at jeg da vil stjele arbeidsplassen til en som absolutt både trenger OG fortjener plassen framfor meg!
Jeg er faktisk så solidarisk at jeg mener det er feil å fortrenge unge / trengende fra en arbeidsplass. Tenk på hvor mange som faktisk har store behov for å kunne forsørge seg selv, for å komme seg i jobb og ikke leve på sine foreldre eller sosialhjelp!