Jeg lenket til alle de relevante paragrafene, men for å ta det igjen:
Ransakning krever skjellig grunn til mistanke som et minimum. Det er grunnregelen. Offentlige rom (men ikke folk som beveger seg der) er unntatt. Så, de kan søke i søppelbøttene på torget uten konkret mistanke om noe som helst, men de kan ikke søke i lommene dine, og de kan heller ikke søkje i din søppelbøtte hjemme ved huset ditt. Med mindre de har skjellig grunn til mistanke, men det er ikke sikkert at det er nok alene. Det kan hende det må mer til, og det avhenger av saken.
Tvungen ransakning krever skjellig grunn til mistanke og en rettslig kjennelse, eller i det minste tillatelse fra jourhavende eller 'krise'. Hvorvidt det var snakk om tvungen ransakning er muligens litt uklart, men politiet kan sikker hevde at de spurte 'pent' og at TS sa 'ja'. Det kan derfor bli vanskelig å bevise at de utførte en tvungen ransakning uten tillatelse. Men en ransakning var det like fullt, og de hadde ikke skjellig grunn til mistanke. Det er det absolutte minstekravet, og minste felles multiplum for alle aktuelle tilfeller av ransakning. Uten skjellig grunn til mistanke er ransakningen ulovlig, enten eieren av kjøretøyet, huset eller jakkelomma sier ja eller nei. Politiet brøt dermed loven og ransaket uten grunn. Der er det konkrete overtrampet.

I tillegg må man ha i bakhodet at oppførselen deres er nokså intimiderende. Mange har faktisk problemer med å si nei og stå på krava når en sur politimann er truende. Hvor godt kjenner du loven og er du sikker nok i din sak til at du er lysten på å utfordre en person som formodentlig kan jobben sin og som kan legge deg i jern hvis han synes du er for frekk? Ikke alle er det, men er det derfor riktig at de skal miste sine borgerrettigheter? Det er ikke slik at menneskerettighetene kun gjelder for de sterke? Etter en slik filosofi blir det til at de som har mest behov for lovens beskyttelse er de som minst sannsynlig får den.
Når politiet misbruker den autoriteten deres uniform gir til å ta seg friheter de egentlig ikke har, så er det et overtramp. Kanskje ikke like ille som hvis de retter revolveren mot tinningen din, men du ser formodentlig poenget. Oppførselen er ufin, unødvendig og nedlatende. Der har du det litt mindre åpenbare overtrampet.

Feil.
Rent syntaktisk er ikke 'nei' et gyldig svar på spørsmålet. Dette er et såkalt kaptatorisk spørsmål, det vil si et spørsmål som har til hensikt å villede og forvirre. Her er cluet: det åpenbare syntaktisk gyldige svaret på spørsmålet er en tidsangivelse, hvilket innebærer en tilståelse om narkotikabruk. Du må altså enten innrømme bruk (enten det er sant eller ikke), eller så må du svare på noe helt annet. Dette høres kanskje ut som kjedelig, språklig pirk, men faktum er at mennesker er uhyre sårbare for slike angrep. Man har for eksempel vist at hvis vitner utsettes for agressive, ledende spørsmål, så begynner de å rote selv om de egentlig er svært sikre. Slik adferd er nedrig, krenkende og respektløs. En velkjent parallell til dette er jo det berømte ja/nei spørsmålet 'har du slutta å denge kona di ennå?'; her har vi også et spørsmål som ikke kan besvares på en språklig tilfredsstillende måte uten å tilstå noe man ikke vil.

Falskt dilemma.

Dette kan tolkes på to ulike måter.
1) Du mener at politiet er kompetente og kan jobben sin, samtidig som du innrømmer at de utfører brølere som dette.
2) Politiet er erfarne nok til å vite at de med overlegg bryter loven.
Den første tolkningen er, sett i lys av resten av innlegget ditt, den mest opplagte, men i såfall stusser jeg over at du ikke ser selvmotsigelsen på egenhånd.

Korrekt.
Dette er et strukturelt problem, noe som gjør det veldig mye verre. Hadde det vært et engangstilfelle foretatt av en drittsekk av en politimann som virkelig skiller seg ut fra de øvrige, så hadde det vært mye mindre problematisk.

"Herr dommer: hun sa ikke direkte nei til å ha sex. Hun var kanskje litt stiv i ansiktet og gråt litt, men hun sa ikke nei."