Jeg sjekket loven litt, og fant at
straffeprosessloven kapittel 4 inneholder informasjon som er relevant for denne saken. §192 sier at dersom vilkåret om 'skjellig grunn til mistanke' ikke er oppfylt, så kan ransaking ikke finne sted. Den sier ikke at skjellig grunn i seg selv nødvendigvis er
nok, bare at skjellig grunn til mistanke må være der. Jeg tolker også denne paragrafen til å bety at ransakning ikke er lovlig
selv med samtykke dersom politiet selv ikke mener å ha skjellig grunn til mistanke.
§§193-196 gir ulike unntak og presiseringer, men de er ikke veldig relevante for denne diskusjonen. §197 derimot:
Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransaking etter §§ 192, 194 og 195 bare foretas etter beslutning av retten.Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Ved ransaking av redaksjonslokale eller tilsvarende skal slik beslutning treffes av statsadvokaten, og bare dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning.
Beslutningen etter første og annet ledd skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med ransakingen og hva den skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.
I dette tilfellet ga TS politiet tillatelse, så denne er kanskje ikke veldig relevant, men jeg tar den med likevel for å imøtegå en påstand som har dukket opp i diskusjonen: politiet kan
ikke foreta tvungen ransakning bare med skjellig grunn til mistanke alene. De må også ha (helst) en rettslig kjennelse eller (hvis retten er stengt for dagen elns.) en beslutning fra jourhavende politijurist. Aight? Så, men skjellig grunn til mistanke kan de skaffe en beslutning om ransakning hvis de kan overbevise retten eller påtalemyndighetene om det, men det er
ikke slik at skjellig grunn automatisk gir carte blanche til å ransake. Viktig. Denne paragrafen gir dem også pålegg om å fortelle hvorfor de ransaker, og da helst skriftlig.
Så kommer unntakene i §198. Dersom det er ferske spor, akutt fare for bevisforspillelse eller denslags, så ikan de ransake selv uten beslutning fra oven. Denne paragrafen ville neppe komme til anvendelse i dette tilfellet, da politiet da først hadde arrestert TS og heller gjennomsøkt bilen etterpå. TS var allerede i samtale med politiet og ville ikke ha kunnet ødelegge eventuelle bevis, så §198 er ikke relevant for diskusjonen.
Resten av kapittelet sier noe om hvordan de skal foreta ransakning, hjemmel for skjult ransakning osv., ikke relevant for denne diskusjonen.
Oppsummert: dersom TS ikke hadde latt politiet gjennomsøke bilen hans, så hadde de måttet anholde ham og skaffet en beslutning på en eller annen måte. Dette hadde de trolig fått, men overgrepet fra deres side ville da ha vært mye større og mer åpenbart. For meg er det imidlertid opplagt at kravet i §192 ikke er oppfylt, så selv med tillatelse hadde de ikke hjemmel til å ransake bilen. Så, neste gang: ikke la dem gjennomsøke bilen; da står du sterkere.