Dere har rett i at det ikke alltid føles særlig fett å være i denne situasjonen. Allikevel må jeg påpeke at det oserumedmenneskelighet fra flere av dere. Jeg har allerede beskrevet oppveksten min og hendelser som skjedde i tiden før jeg reiste (se den andre tråden min)

Min intensjon var aldri at "nå skal jeg svindle staten og rømme landet". Ting gikk seg til og jeg hadde store problemer hjemme i Oslo. Dere har sikkert vokst opp i flotte hjem med mor og far som har bra jobber osv. Derfor dere ikke er i stand til å forstå meg. Begge foreldrene mine er rusmisbrukere og jeg sliter med psyken min pga traumatiske opplevelser. Har blitt jævlig dårlig behandla av nav i årene før jeg stakk fra Norge.

Angående penger så er det ikke noen krise, jeg har også mulighet til å jobbe online og tjene relativt greit.

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg vil gjøre, har prøvd å kutte strupen min for en ukes tid siden, spruta blod over hele leiligheten her. Hadde det ikke vært for at samboeren min fikk meg på sykehus i.l.a 15 min hadde jeg vært død nå. Det er flere grunner til at jeg har lyst til å ta livet mitt, ikke hovedsakelig pga at jeg er etterlyst.

Forventer egentlig ingen sympati fra dere men prøv hvertfall å forstå at jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg enn å stikke fra landet.