Det er en ekstremt vågal påstand. Naturvitenskapen er ikke i nærheten av å omgjøre nevrologi til virkelighet, som er et paradoks i seg selv - en komplett modell av virkelighet vil være virkeligheten selv. Et kart over en by vil aldri være den byen, akkurat som et kart over hjernen aldri vil være virkeligheten vi lever i. Hvis du opphøyer de modellene man har en oversikt over som objektive sannheter, så vil Det store mysteriet på mange måter virke oppklart, men det er strengt talt bare et behagelig perspektiv man av praktiske årsaker velger å tilnærme seg. Disse antagelsene er i bunn og grunn av metafysisk karakter, og ikke basert på kvalitativ empiri, som må sies å være den høyeste formen for kunnskap et menneske kan håpe på å tilnærme seg.

Nei, det er åpenbart ikke sammenlignbart. Hvis man reduserer hjernens konstruksjon av virkelighet til bevissthet (observatøren), virker det hele kanskje ikke særlig imponerende og mystisk (i hvert fall ikke i tilfellet til det moderne mennesket...), men dette er en grov feilslutning å trekke fra resultatene nevrologi og vår egen kvalitative eksperimentering med alternative biokjemiske forhold i hjernen kan gi oss. Hjernen konstruerer ikke bare observasjonen, men subjektet og objektet, konteksten, tiden, formen og innholdet. Hele greia. Dette er en prosess det på vårt tidspunkt ikke nødvendigvis gir mening å utrede metafysisk, men som derimot er åpent for kvalitativ (empirisk) undersøkelse. Hvordan "parterer" hjernen virkelighet? Hos den dannede vil kanskje noen skapelsesmyter komme i tankene.