High times ****søndag 16:00***

Folk spør meg om det går bra, og jeg svarer at det går sykt bra. For det gjør det jo. Hele tiden. Og da må jeg nesten spørre meg selv, er det noe i veien med meg? Jeg har alltid sagt at så lenge jeg får være meg og ingen kuker med det, så vil alt gå jævla bra. Og nå kuker ingen, og alt går jævla bra. Så det gir jo på en måte mening, men samtidig så føles det litt som om jeg jukser.

Jeg ser rundt meg og ser mennesker som stort sett lever i ganske store fornektelser. Fornektelser rundt sin dårlige halvdel, sine barn og sine egne relasjoner. Så jeg tenker jo at jeg må ha noen sånne selv, og siden jeg ikke har illusjonen av andre å vrenge så ville det jo vært naturlig om jeg forvrengte illusjonen av meg selv.

Men samtidig så kommer jeg til kort der og. Jeg ser meg selv utenfra, og jeg har strengt tatt blitt ganske dreven på det. Jeg husker på hver eneste negative attribute jeg har blitt tilskrevet, fra delerisk og grandios til bastant og usmakelig. Og jeg er jo stort sett alt sammen - men aldri på en problematisk måte. Dette er jeg trygg på at alle som kjenner meg personlig kan skrive under på, så jeg klarer liksom ikke å bekymre meg for den delen.

Så jeg er nok ikke sinnsyk. Men det er definitivt noe galt med meg. Jeg kjenner ikke lenger på negative følelser, de finnes ikke for meg. Alt er bare en storm av kaos og jeg har endelig funnet mitt anker. Så lenge jeg jobber med autonomi, så lenge jeg forstår selv hva jeg forstår, ja da har jeg alt jeg trenger.

Det å legge grunnlaget for den neste intelligensen er etter min mening det farligste - og dermed viktigste - noe menneske noensinne har jobbet med. Elon Musk skjønner det, og jeg vet at gutta hos Deep Mind skjønner det. Men jeg vil ikke overlate noe til noen av dem. Jeg mener vi her i Norge er det de med best forutsetninger for å kunne forvalte sånn teknologi på en måte som gavner verden, og kun ved at vi her i Norge blir best i verden på det kan det noensinne bli sånn.

Nå må dere ikke lese mellom linjene her, for jeg er skeiv som faen.

Og jeg vet at det jeg har jobbet med de siste årene ikke er AI. Men det var nå enda slik at det var utdanningen innen AI som fikk meg til å tenne, det var implementert kunstig intelligens som var motivasjonen når jeg startet prosjektet. Men det viste seg at robotikk var kommet stusselig kort relativt til hva jeg selv så for meg den gang - når vurderingsgrunnlaget mitt var Hollywood og de mest imponerende teknologiske innovasjoner. Du vet, den lille promillen som nådde gjennom filteret som skapes i en nasjon totalt likegyldig til teknologi.

Husker jeg var på konferanse i Mũnchen eller noe sånt. Det mest imponerende var ikke selve opplegget, det som slo meg var hvor forskjellig verden var om man slo på hotell-TV. Roboter og teknologi overalt - ting du må finne virkelig spissede dokumentarer for å finne igjen på NRK florerte i fuckings hårsjamporeklamer. Roboter vasket håret på hverandre liksom. Ok kanskje det ikke skjedde. Men dere skjønner.

Det var derfor jeg begynte med det jeg har holdt på med disse årene. Jeg gikk for å løse det mest grunnleggende - hvordan en robot får kontroll på seg selv i omgivelsene. For å sitere "Dag" som siterte noen andre "kroppen er bare til for å bære hjernen rundt". Det samme kan sies innen robotikk. Først når du har muligheten til å forflytte deg i og manipulere verden rundt deg, kan du virkelig utnytte varierende grader av intelligens. Det er dette som blir den virkelige neste indistruelle revolusjonen, verden vil totalforandre seg gjennom de neste tiårene.

Gir folk virkelig blanke faen i at det er Kineserne som former fremtiden vår? Hvorfor bryr vi oss ikke om at vi ligger fastbundet i bagasjerommet på vei inn i fremtiden???