Det er ikke dumhet som er menneskehetens fall. Det er grådighet og selvego. Grådighet fordi vi kan aldri få nok,(duh!) Og selvegoet ditt forhindrer deg fra å innrømme at du er problemet. Da er det tryggere for noens selvego å heller bli klimafornekter og "specieextinctional denialist" eller noe lignende.( ja det er en ny greie, husker ikke konkret navnet, men du nekter å anerkjenne at dyr holder på å bli drevet til utryddelse av menneskers handlinger.)
Så jeg ser på det slik: jorda kan huse mennesker, ELLER annet variert form for liv.... Ikke begge. Og skal jeg ta en side i den konflikten stemmer jeg for at menneskeheten må gå, vi har ødelagt alt for vår egen del og alt liv rundt oss. Hjertet mitt blør bare av tanken, for jeg er egentlig en stor empat, men jeg har skjønt at mennesket hverken ønsker eller evner å gjøre det rette og fikse opp i sin egen dritt.

Grådigheten vår og selvforherligelse av oss selv i ett samfunn som belønner deg basert nesten utelukkende på hvor mye du klarer og ta fra naturen på kortest mulig tid i global skala og lage noe generisk dritt verden aldri trengte.

Og alle våre forsøk på å halvhjertet gjøre noe for naturen kommer ikke uten at penger skal tjenes langs veien, og forsøkene er så dårlige at de kan knapt kalles mer enn litt lett bremsing på pedalen.

Så jeg har ingen tro på at vårt samfunn og vår sivilisasjon kommer til og vare mer enn. Maks 50 år.

Og jo raskere jo bedre, for da får naturen mer tid på seg til og bli bedre fra vår bortkastede eksistens.


Mine upopulære meninger om klima og vår rolle.


Og nei, før politiet sparker ned døra mi etter å ha lest dette: jeg er ingen naturterrorist som ønsker å skade eller drepe mennesker i naturens navn. Dere gjør den jobben helt fint selv på egenhånd.

Peace and fucking love.