Dette perspektivet er anser jeg som temmelig meningsløst.
Skal vi se alt i evighetens perspektiv er alt selvsagt totalt fånyttes, for universet er dømt til å gå under. Hvordan vet vi ikke sikkert, men det vil opphøre - før eller siden. Kloden er dømt om bare en håndfull milliarder år, uansett. I den store sammenhengen er alt håpløst, meningsløst, fremtidsløst. Jeg vet alt dette, og du vet at jeg vet det.

Men so what?
Anta at du kunne gitt alle de skapningene på jorda som ikke er i stand til å reflektere over egen skjebne en midlertidig mulighet til å bli hørt. Ville de påstått at jorda hadde en iboende verdi? Ja, det ville de nok, selv om de altså visste at deres egen kunnskap om emnet straks ville forsvinne igjen. Så kan du saktens innvende at da har man endret bevisstheten til en annen skapning så drastisk at man teknisk sett har spurt noen andre - så fremfor å spore dette av til enda en filosofisk hengemyr om bevissthetens vesen - la oss heller spørre noen andre! Anta at mangeverdenteorien er korrekt i den forstand at alle tenkelige utfall har skjedd, og anta at den er gal i den forstand at det likevel er mulig å kommunisere med de. Du får nå muligheten til å snakke med alle de menneskene som aldri har eksistert i vår egen tidslinje - hva ville de sagt om saken?

Men OK, i begge tilfeller kan du snakke om en slags egeninteresse av saken her; de er alle beboere av den samme lille kula (på en måte). Anta derfor at du kunne opprettet tachyonisk kontakt med andre intelligente livsformer i rommet og spurt de. Entiteter som aldri ville kunne besøke planeten eller observere den, men som antas å være rasjonelle. Hva ville deres mening være? Jeg vet i alle fall hva min mening hadde vært om romlingene spurte meg om egne forhold, og det ville være at de de selvfølgelig burde bevare naturen sin som et levende system i den grad det var mulig - også etter at deres egen art hadde forsvunnet, og bare "dumt" liv var igjen.

Hvis enhver rasjonell og ikke-malign entitet vi kan forestille oss ville ment at det var synd om alt livet her gikk i dass, så kan vi faktisk kalle det en universell moralsk sannhet å bevare livet på planeten i den grad etikk gir mening overhode. Og nei, jeg utelukker da ikke scenarier hvor "the greater good" hadde krevd at vi faktisk destruerte hele greia likevel; jeg sier bare at den har en moralsk relevans som må med i den etiske kalkylen, også etter vår egen arts tid. Jeg velger derfor å la stemmene til de som har levd før oss, og de som ennå ikke har levd, få lov til å være med i regnskapet når jeg vurderer de etiske implikasjonene av vår tids menneskers destruksjon av planeten. Livet på jorda er større enn oss og eldre enn oss, og vår avgjørelses moralske betydning rammer flere enn oss.

At mitt standpunkt vanskelig kan forenes med moderne moralfilosofers herjinger interesserer meg overhode ikke.