''Jeg tror jeg hater menneskeheten''
Denne tanken har streifet gjennom skallen på meg utallige mange ganger. Klarer ikke helt å legge det fra meg hvor bedritne vi mennesker egentlig er. Nå tenker jeg ikke generelt på hvordan vi forurenser planeten. Jeg mener om vi egentlig ødelegger noe, så er det våre egne levekår. Planeten og livet forøvrig vil klare seg lenge etter vi er borte.
Det snakkes mye om at vår og den neste generasjonen må redde jorda. Hva har det å si om planeten er inntakt, når det er hos menneskene feiler ligger.

Jorda klarer seg fint den, uansett hva som skjer. Det er vi som må reddes. Jorda har vært gjennom perioder med nær total istid, voldsomme vulkanutbrudd og meteortreff, men livet på jorda finner alltid en vei videre. Ikke alle arter er med videre etter hver store omveltning.

Hundekjøtt-festivalen som foregår i Yulin i Kina, er et groteskt eksempel på hvordan vi opptrer, behandler forsvarsløse hunder. Hvor de forsvarsløse blir preget av vold, redsel og torturert og i dens siste øyeblikk blir slaktet på alt annet en humane måter. Selv eier jeg en pelsvenn, og hver bidige gang jeg kommer hjem og ser han stå der med en så ekte glede for å se meg så blir jeg påminnet dems levekår nede i Kina og andre land også. Hvor det foregår sulting, vold, og et tydelig preg på at dens liv er mindre verdt enn vårt eget.

Jeg tenker''Hvordan kan noen ha samvittighet til å gjennomføre så barbariske handlinger''?`Hvor er dyrets verdi og velferd? Hvor er den gode menneskeheten oppi alt det elendige?

Selvfølgelig finnes det gode mennesker også. Som jobber mot at dyr skal få et fullverdig liv og taes vare på. Det finnes de som oppriktig bryr seg om andre, viser omsorg og kjærlighet. De som ønsker andre godt, har gode kvaliteter og er genuint et godt menneske. Vi er avhengige av hverandre for å overleve. Så hvorfor er vi så opptatt av å være vellykket hver for oss?

Ellers er det alt for mye egoisme, grådighet, handling etter kun ens eget behov som er sentralt for oss mennesker som dominerer verden på godt og kanskje mest vondt.
Mennesket, som også allerede antydet, slik innrettet at det i tillegg innehar medfødte potensialer for andre og mer konstruktive tanke— og atferdsformer, som evne til empati, altruisme (uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre, det motsatte av egoisme; red. anm.), medfølelse og omsorg for andre mennesker.

Kanskje er disse egenskapene tross alt de mest fundamentale og avgjørende hos oss, da fraværet av dem ville gjøre ethvert samfunn og mellommenneskelig fellesskap umulig – og derfor også menneskets eksistens i seg selv.

Vi er altså en art i verden, og gjør ikke noe som ikke har vært gjort før. Det kan like fullt være dramatisk ødeleggende, det vi gjør – men det er ikke unaturlig. Og det er her vi skal ta tak: Vi endrer verden – vi bør forsøke å endre den mindre – men samtidig trenger vi å se annerledes på naturens reaksjon på våre endringer. Det er disse vi kaller «unaturlige». Naturen rundt oss reagerer imidlertid på dem, slik den alltid har gjort på mer eller mindre dramatiske endringer – den tilpasser seg.

Spørsmålet jeg nå skal stille – og som har med ulvene og mårhundene i begynnelsen av artikkelen å gjøre – er om vi skal drepe og utrydde de som tilpasser seg? Om vi skal forsøke å holde naturen fanget i en forestilling om hvordan den bør være – eller kanskje en forestilling om hvordan den hadde vært, dersom vi ikke var her? Eller om vi i stedet skal godta at fremtidens natur kommer til å se annerledes ut enn fortidens?



Buddhistene tror på gjenfødelse. En buddhist mener at du blir født på ny når du dør. Det du gjør i dette livet bestemmer hvordan det neste livet blir. Hvis du lever et dårlig liv nå, hvis du ikke er god i dette livet, vil du få et vanskelig liv i det neste livet ditt. Dette heter loven om karma.

1Ingenting varer evig, alle ting forandrer seg. For eksempel kroppen vår. Og en dag skal vi dø.

2.Mennesket har ikke en fast sjel (sjel er på en måte tankene dine og følelsene dine, ikke kroppen din). Det betyr at sjelen din (tankene og følelsene dine) er slik de er nå. Hvis du gjør mange gode ting, vil sjelen din forandre seg. Hvis du gjør mange vonde ting, vil også sjelen din forandre seg. (Hinduister mener at det finnes en fast sjel, en sjel som ikke forandrer seg. Denne sjelen blir født på ny og på ny, i en ny kropp for hvert nye liv).

3.Det er noe vondt (lidelse) i alle ting. Det er for eksempel vondt å bli født og vondt å bli gammel. Mennesker vi er glade i dør. Det er også vondt. Buddhistene mener at det er lidelse fordi menneskene er grådige (vil alltid ha mer), ikke kloke og har for mye hat i seg.

I mine øyne høres dette veldig riktig ut, det gjenspeiler menneskeheten hvor grådighet, hat, ukloke tanker og handlinger er med å knuse vår menneskelighet. (Som allerede er ute å kjører).







Dette innlegget er verken dreven av frustrasjon eller i den durer. Det er kun et hypotetisk sagn basert på meg selv og hvordan jeg oppfatter ulike ting om menneskeheten. En av grunnene til at jeg feks, ikke ønsker barn er grunnet hvordan vi mennesker er og jeg ser heller ikke hvordan alt det fæle kan endre seg siden vi er som vi er (dessverre). Derfor ser jeg ingen fremtid for neste generasjon, det kommer nok til å være samme ulla.