Min første gang på syre var for leeeenge siden, og jeg hørte på "Shadow of the Hierophant" (LP: Voyage of the Acolyte) av Steve Hackett. Et par venner og jeg droppa en bit Blå pyramide hver og satte oss i en park med kassettspiller .
Etter en time, da fargene klarnet og samtalen stilnet, var alt helt ubeskrivelig vakkert. Musikken, gresset trærne, himmelen, andedammene i parken... Vi kom på en "dyp-morsom-samtale-tripp" som gikk lett og fint, men hvor meningsfylt det var vet jeg ikke.
Senere "skrudde" vi potetskruer ned i en sandkasse. Vi lo lenge av alle potetskruene som stakk opp av sanda.
Det var ingen nedtur, faktisk, søvnen var god etter noen timer med sterke inntrykk, og dagen etter var helt valig.
I etterkant ser jeg at det var en mild rus.

Et par år senere fikk jeg et par-tre biter dryppsyre (LSD25) som sendte meg ut på en vond badtripp, med noia for folk og lave tanker om meg selv. Ingen kjipe halliser, heldigvis.
Etter det var jeg på Blå Pyramide et par ganger til, noe som var kult, men jeg begynte å bli voksen, så det sluttet av seg selv.
I den perioden av livet lærte jeg at syre er gambling, for man vet ikke hvordan man reagerer på det.

Nå har jeg slutta med nesten alt, til og med tobakk og alkohol! Så nå er jeg på jakt etter en god og rimelig vaporizer som funker for gall. Dårlig utvalg her i landet. Men det er en annen sak. Rota meg litt ut på viddene nå.