Sitat av
Dialogisk
Absolutt, og jeg har ingen problemer med å se at ansatte som jobber over
evne for å gi forsvarlig behandling, kan være med på å kamuflere problemer
på systemnivå. Min opplevelse er dog at ansatte i psykiatrien stadig vekk
er ute i media og beskriver uholdbare situasjoner, uten at dette fører til endringer
i budsjettene. Jeg tror det kan handle om at politikerene er mer tilbøyelige til
å respondere på press fra andre grupper i samfunnet.
Kuttes det i budsjettene for kultur og idrett vil klagene komme fra folk med
høy sosial status, og jeg mistenker at politikerene er mer redd for kritikk fra
teatersjefen, enn fra ledelsen ved DPS...
Det handler nok også om målbare resultater. Hver helseregion budsjetterer selv pengene de mottar fra staten, og en økning i midlene for psykiatrien innebærer dermed kutt i somatikken. Kutt i somatikken vil gå direkte ut over livsår og livskvalitet i pasientgruppen på en tydelig, målbar måte. I psykiatrien vil en økning i midler stort sett føre til flere innlagte pasienter med kompleks problematikk, og bedre behandling til en gruppe pasienter som med stor sannsynlighet aldri blir helt frisk - selv om livskvaliteten i gruppen kan øke betydelig. Mao, det er lettere å trekke midler når man kan vise til konkrete resultater. Det kan (og bør) også argumenteres for at en økning i psykiatriens midler potensielt vil hindre mange pasienter i å utvikle alvorlig sykdom, og at det dermed vil være en dobbel gevinst av investeringer, men det er
i hvertfall vanskelig å måle.