I 1945 fikk NKP 11 stortingsmandater. Og to ministre, hvorav den ene var landets første kvinnelige minister. De kunne imidlertid ikke oppdrive et departement som Hansteen kunne få være minister i, så hun så vidt jeg vet også vår første minister sans portfolio. En rekordsamling som formodentlig sier sitt om hvilke kameler som ble slukt og kompromisser som ble inngått i et desperat forsøk på å få i land en fungerende regjering som skulle lede Norge i gjenoppbygninga. Mellom 1945 og 1969 klarte NKP å lande totalt 4 mandater (3 i 1953 og 1 i 1957). Etter seieren i 1957 gikk de altså med rolige 0 stortingsrepresentanter frem til valget i 1973 hvor de fikk 16. På en måte: I 1973 var NKP med i Sosialistisk Valgforbund, en samling venstreradikale partier og partiløse venstreradikale som i all hovedsak var forent i sin kamp mot EU. De red på bølgen av nei-sidens seier i 1972 og denne alliansen klarte altså å lande hele 16 stortingsmandater. En imponerende bedrift, men brorparten av denne suksessen kan neppe tilskrives NKP sin innsats. Tradisjonen tro rev alliansen seg selv i filler nesten umiddelbart etterpå. Akkurat der kan man muligens legge mer av ansvaret over på NKP, selvsagt. Fra 1977 og opp til vår tid har NKP hatt eksakt 0 stortingsmandater sammenlagt. De siste tre stortingsvalgene har de fått under 1000 stemmer totalt.

Det er mulig politikken til NKP er spot on for det TS etterlyser, men gjennomføringsevnen synes å være noe mangelfull!