Jeg prøver å tro på fri vilje. Trodde på det før.. vel analyserte det ikke for jeg gjorde mer det jeg hadde lyst til før. Men jeg er veldig slik at jeg har behov for en dypere mening i ting. Veldig teit, jeg synes det selv. Men jeg venter ofte på at det tilrettelegger seg. Noe det har gjort omtrent hele livet. Helt til det dere vet gjennom de andre trådene. Jeg har alltid hatt et problem som forfølger. Nemlig at andre føler en vegg mellom oss. Så følte jeg ikke at jeg klarte noe. Selv det jeg følte var mest riktig. Så har jeg bare blitt frustrert deretter. Fordi det kjennes ikke som noe har mening lenger. Det var livsplanen min som ga meg mening med livet, for jeg tenkte på det allerede i tenårene. Fullførte skole og jobbet uten å tenke mer på dette i ung alder. Men det la seg så innmari tilrette. Så gikk det i vasken. Så ble jeg deprimert. Fordi livsplanen altså virket til å endre seg negativt. Som om dørene ble stengt. Men jeg liker ikke å tro på «dører». For da blir man sittende tafatt og gjøre ingenting.