Det kan du godt si. Jeg mener det er en vesensforskjell i å ha lite og å ikke ha noe, når det kommer til hvordan vi ser på hva et menneske er. Jeg mener helt alvorlig at moral er et tullete begrep hvis det ikke finnes fri vilje, mer om det senere. Men konsekvenser som at alle fortjener omsorg uansett hva de har gjort, og at straff for straffens skyld er urettferdig og barbarisk, det står. Vi stiller uansett for ulikt til å kunne dømmes moralsk etter de samme standardene.

Jeg vil si vi er innom der relativt ofte, det er jeg i alle fall, du kan sikkert vurdere selv hvor ofte du er bevisst på deg selv. Men at det varierer hvor dypt vi går inn i refleksjonene når vi er der, og hva vi velger (eller ikke velger) å rette fokuset på. Jeg opplever det i alle fall som at noen tanker er vonde å gå inn i, de avslører kanskje ting om meg som jeg ikke liker, så kan jeg velge om jeg vil gå inn og tenke over det eller heller tenke på hvor urettferdig verden er og hvordan ingenting egentlig var min feil. Det er behagelig, jeg kan føle på selvrettferdighet og entitlement i stedet for skam, skyld og kognitiv dissonans. Eller jeg kan velge å fokusere utover igjen, å hele tiden sørge for å holde fokuset mitt opptatt med input utenfra for å slippe å se innover. Jeg vet ikke sikkert om jeg bestemmer det fokuset selv, eller hvordan det i såfall skjer, men jeg vet at hvordan jeg fokuserer når jeg er selvbevisst påvirker hvilke impulser som kommer opp og som jeg handler etter når jeg ikke er selvbevisst. Og også at de valgene jeg da tar igjen påvirker hvordan jeg oppfatter meg selv. Den lille selvbevisste refleksjonen kan dermed få ganske stor kraft gennom å i neste omgang forme hvilken input du får utenfra.

Jeg tror nok ikke det trenger å være så konkret. Det er vel sjelden vi setter oss ned og reflekterer over hvordan vi ønsker å handle i en bestemt fremtidig situasjon. Av og til gjør vi det, men de fleste handlingssituasjoner kommer vel ganske uforberedt på oss. Så jeg tror nok at hvordan vi reflekterer når vi ser på oss selv handler mer om hvordan vi vil være enn hva vi vil gjøre stilt ovenfor konkrete valg. Jeg tenker egentlig at dette her er relativt ukontroversielle ting, det er hvorvidt fokuset er styrt av seg selv, dvs oss, som er spørsmålet.

Det synes jeg er bra at du er. Vi er utenfor det som er bevisbart her så den eneste måten å teste om vi egentlig tror på det er å dra tanken helt ut og kjenne hvordan det sitter.

Jeg er jo helt enig i at dette er et brudd på den logikken vi vanligvis opererer med, der et fenomen ikke kan styre de samme prosessene som opprettholder det. Det er noen kantske kategorier der det ikke passer inn i. Man må se for seg en loop her der de opprettholder hverandre, og påvirker hverandre.

Hvordan oppsto denne loopen? Jeg aner ikke. Men helt seriøst, hvordan oppstod bevisstheten i første omgang? Jeg synes nesten det er like vanskelig å forstå logisk. Hvordan gikk et informasjonsprossesserende system fra å bare ta imot og sortere til å oppleve? Hva skjedde idet lyset gikk på og det plutselig var som noe, for noen, hva er denne subjektive kvaliteten ved en følelse som en pc ikke kan mønstre? Kan du si noe vettugt om hvordan signaler innenfra og utenfra enheten gikk fra å bli registrert til å bli følt og opplevd som qualia? Hvordan lydbølger omdannet til elektriske impulser blir en musikkopplevelse? Kan du åpne hjernen og forklare det? Du kan forklare mentale prosesser, du kan lese av hjerneaktivitet til den grad at du kan si noe om størrelsen på et objekt personen tenker på. Men derfra til at det oppleves som noe for ham? Prøv å ikke få det til å høres metafysisk ut. En datamaskin kan ha mentale prosesser, som å danne meningsbærende bilder av løsrevet informasjon, den kan huske, den kan kalkulere fremtid og ta avgjørelser. Men ingenting av det er som noe for den. Det er et hopp opp i en kalitativt annen tilstand vi ikke kan forklare hva er eller hvordan oppstår, men vi tror jo på det, for vi opplever det sånn.

Og i neste skritt, hva skjedde da det bevisste systemet ble selvbevisst? Hva i huleste helvete får en klump døde atomer som er helt like andre atomer til å oppdage at de selv eksisterer? Det går ikke an å forklare dette heller med vår logikk, men vi vet at vi vet om oss selv, så det er jo sånn. Men det er akkurat like lite logisk for meg som at et enkelt og helt elelektron kan gå gjennom to spalter samtidig.

Det er altså mye som tyder på at du allerede i å gå med på bevissthet som kvalitativt unikt fenomen har gitt opp at det må kunne forklares logisk eller reduseres. Alt du vet om hva bevissthet i sin natur er, er ikke objektiv tilgjengelig og i det hele tatt temmelig mystisk.

Ja, konsekvensene er virkelige. Men valg, viljekraft, intensjoner og anstrengelser, det finnes ikke. Det er bare en illusjon at du anstrenger deg og bruker viljekraft for å ikke slå ned et klæssetryne i taxikøen. Faktum er at du kunne like gjerne vært fjernstyrt. Du opplever at det er rett før du ikke greier å la være, det krever all din viljekraft, men det "valget" du tar er bare nøyaktig det du er programmert til. Du kunne ikke gjort det annerledes om du hadde prøvd. Du kunne faktisk ikke prøvd.

Mener du at dyr også har moral, da? Er katten som torturerer en mus umoralsk? Den liker det jo, den vil det, den opplever intensjon. Musen opplever smerte og redsel. Det driter katten i, den jævla psykopaten. Jeg synes moral er et absurd begrep i dyreriket og i naturen generelt. Moral handler om å gjøre det riktige eller det gale, og det forutsetter et valg, som igjen forutsetter at noen kan velge.

Fordi meningen i relasjonene bunner mye i hvordan vi velger å forholde oss til hverandre, tenke og mene om hverandre, tolke hverandre, velger å nærme oss hverandre og bli hos hverandre. Det er rett og slett ikke det samme for meg om alle rundt meg er fjernstyrt eller følger et forhåndsskrevet skript, selv om de har en illusjon om at de ikke er det. Jeg blir overrasket over at du kan bruke ord som valg, viljekraft, frivillig, ufrivillig som om dette er ekte fenomener når du sier at det ikke er det. Hvordan får du det til å gå opp?

Nei, fri vilje krever at det ikke kun er tilfeldig eller deterministisk. Det har du rett i. Det forutsetter at noe kan være materielt men grunnleggende ikke-deterministisk. Det virker ulogisk, men vi vet at universet i sin grunnleggende oppbygning er ikke-deterministisk så jeg er ikke villig til å avskrive det som tull selv om jeg ikke skjønner hvordan det skulle fungert. Jeg anser det heller på ingen måte som tilfredstillende forklart. Men det er det egentlig ingenting ved bevissthet som er, alt vi har ressonnert oss frem til nå er avhengig av det vi vet fra introsoeksjon.