Hei entropi!

Fint. Jeg tror jeg er enig nok i punkt 1) til at vi kan fortsette resten av tråden med punkt 4) om fri vilje. Vi har snakket litt forskjellig om punkt 1) uten å fundamentalt sett nødvendigvis mene forskjellige ting, tror jeg. Det kan hende vi gjør det allikevel, men på dette tidspunktet er det så vanskelig å få tak i hva dette egentlig er at jeg ikke tror det er hensiktsmessig å vrøvle videre. Dersom det har vært irriterende å henge fast i dette beklager jeg til alle parter, da jeg føler det er litt min feil at vi har dvelt så lenge på det.

På en annen side tror jeg at man er nødt til å noenlunde avklare punktene 1)-3) for å ha en ordentlig diskusjon rundt fri vilje, fordi det nesten per definisjon av fri vilje sniker seg inn et mer eller mindre autonomt subjekt, et sinn, et jeg eller hvilket ord man nå vil bruke for å beskrive det, som utøver av denne viljen (noen eller noe må jo per definisjon utøve viljen, sant?). Enten om det er en momentan greie eller noe mer vedvarende. Det er nært og intimt knyttet til følelsen vi har som fenomenologiske selv i øyeblikket og forankringen dette har over tid ved f.eks konstruksjon av minner og evnen til introspeksjon over meg'et - som til sammen produserer en ganske overbevisende fornemmelse av at vi, i større eller mindre grad, ikke bare er bevisste subjekter, men bevisste subjekter med kontroll og såkalt agency.


Fri vilje

Okei. La oss starte med at vi alle kan være enige i, av ren nødvendighet, at vi har ekstremt lite fri vilje dersom vi overhodet har noen. I din modell av fri vilje entropi, så forsøker du å konstruere en så liten luke av frihet at de fleste av oss mesteparten av tiden ikke får tak i den. Er du enig i det? Isåfall kan man nesten bruke (noen av) dine innvendinger tilbake på deg tror jeg, fordi man kan argumentere for hvor lite vi egentlig befinner oss i denne modusen av sterk introspeksjon, denne "offline" modusen hvor man på nesten magisk vis henter ut den frie viljen. Du har selv skrevet at vi nesten aldri er "offline" til vanlig, også. Så i eksemplene dine med snille, ærlige, hardtarbeidende mennesker og så videre - hvor mye er egentlig "offline" modusen involvert? Satte de seg ned én gang og hentet ut en fri vilje hvor det var plass til å velge å være sånn? Gjør de det kontinuerlig? Jeg spør fordi denne luken du forsøker å stappe fri vilje inn i er så liten at dersom den finnes så er den nesten ikke anvendbar på folk flest i de fleste situasjoner. Hva med den menneskelig morderen? Satte hen seg ned i dyp introspeksjon, gikk offline, rettet fokuset mot drap og dyrket frem, med viljen, denne kvaliteten så langt at hen begikk drapet?

Det ovenstående bærer preg av å være litt kverulerende, og det er det kanskje ment som å være også. He he. Men det er likefullt viktig og interessant å avklare hvordan dette skal passe inn i din litt pathos pregede reductio ad absurdum på ikke-eksistensen av fri vilje. Hører gjerne dine tanker her!

Uansett så er synet du forfekter en ganske vanlig oppfatning; mange mennesker tror at friheten vår ligger i evnen vår til å gjøre hva, i introspeksjon/refleksjon, vi tror vi burde gjøre. Ofte innebærer dette å overkomme våre kortsiktige ønsker og trengsler og å dyrke frem kvaliteter ved oss selv i overenstemmelse med langsiktige mål og å følge vår bedre dømmekraft. Dette er egenskaper det menneskelige sinn, i større eller mindre grad, selvsagt har. Men det er en kapasitet sinnet har som likefullt må stamme fra ubevisste prosesser du ikke har kontroll over, eller valgte i utgangspunktet. Du har ikke bygd ditt eget sinn, og der du tilsynelatende gjør det f.eks ved å gjøre en innsats i å forandre deg selv, tilegne deg kunnskap eller finpusse en ferdighet, så er de eneste verktøyene du har tilgjengelig de du har arvet fra tidligere øyeblikk. Du er ikke i kontroll over ditt eget sinn fordi du, som bevisst agent, selv er en del av ditt sinn som lever prisgitt av de andre delene av ditt sinn/din hjerne. Valgene du gjør kommer ut av mørket av tidligere årsaker du, som det bevisste vitnet til din opplevelse, ikke har kontroll over. I retrospekt kan du gjerne fortelle en koherent og flott historie om hvorfor du gjorde som du gjorde, men du kan ikke virkelig redegjøre for hvordan du lot det skje.

Valg, anstrengelser, intensjoner, mål, viljekraft etc. er alle kausale tilstander i hjernen som har konsekvenser for oppførsel og påfølgende konsekvenser i verden. Disse konsekvensene kan lede til mer lidelse eller mer lykke og blomstring i deg selv og andre. Alt dette er derfor like viktig som før. Ikke-eksistensen av fri vilje fjerner derfor ikke den moralske dimensjonen i våre liv, i all den tid vi fremdeles har kapasitet til å oppleve lidelse, sorg, glede, lykke. Jeg kan derfor ikke begripe hvorfor alt av menneskelig relasjoner blir meningsløst. Det gjør de jo rett og slett ikke. Alle mennesker er like ekte som alltid. Alle følelser er like ekte som alltid. Lidelse og lykke er stadig ekte, kausale tilstander med konsekvenser i verden. Emosjoner forteller ikke mer en løgn nå enn før. Hvordan kan de det? De forteller kanskje noe litt annet enn vi intuitivt tror, ja, men de forteller likefullt om ekte og kausale egenskaper til folks sinn og folks oppførsel, og følelsene har konsekvenser for oss og dem. Forskjellen mellom overveide, frivillige handlinger og pur ulykke og ufrivillig handlinger er også fortsatt bevart.

Uansett, tilbake til der du mener fri vilje oppstår.

Dette fokuset, hvor kommer det fra? Hvis du er enig i at fokuset er tuftet på tilstander i hjernen, at det er skapt av fysiske prosesser som enten er deterministiske, tilfeldige eller en blanding av begge, så gir det ingen fri vilje selv her. Denne loopen du snakker om er bare en vekselvirkning av materie, er det ikke? Det er jo bare de fysiske prosessene som kan "påvirke seg selv" uten å postulere dualisme. Der du forsøker å putte inn fri vilje her så går det ikke an å slippe unna med det uten å "løsrive" seg fra materie. Og da blir det dualistisk igjen, slik jeg ser det, selv om du ikke har lyst til å mene det. Jeg oppfatter luken du prøver å putte fri vilje inn i som å snakke seg langt nok bort til at man ikke merker en implisitt dualisme som sniker seg inn. Dersom du allikevel mener man kan klarer å slenge inn en fri vilje der som kausalt og/eller tilfeldig er avhengig av underliggende prosesser den allikevel står fritt til å påvirke igjen, så vet jeg egentlig ikke lenger hva du snakker om. Per definisjon har du jo "hoppet ut" av disse prosessene for så å "hoppe inn" igjen på helt uforklarlige vis. Hvis ikke det er dualistisk vet ikke jeg hva det er. Det er ikke konseptuelt koherent uten en form for dualisme. Og det er noe jeg tror du søker i nesten alt annet entropi, men på akkurat dette punktet som naturlig nok er fylt med mye pathos, så er du mer villig til å akseptere konseptuell inkoherens enn vanlig (kanskje?).

I mitt syn er konseptet "fri vilje" rett og slett en beskrivelse av hva det føles ut som å identifisere seg med visse mentale tilstander som de oppstår i bevissthet. Det er et emergent følt fenomen, som kanskje stammer fra denne loopen din. Det er en idé som kommer fra en følt opplevelse og er nesten uløselig knyttet til den. Men vi vet ikke hva vi har som intensjon å gjøre før intensjonen springer opp i bevissthet. Vi vet ikke hvor fokuset i "offline" mode går før det går.