Det er flere forskere som har, på bakgrunn av disse tingene, begynt å avskrive bevissthet som noe nyttig i det hele tatt. Det blir også mindre og mindre plass til noen sjel, til noen fri vilje, til noe egentlig håndgripelig subjekt over hele linja jo mer vi ser etter. “Vi” er bare along for the ride i en kontinuerlig og vanvittig kompleks dans og vekselsvirkning av materie, men kan ikke finne oss selv som noen ding-an-sich i dette fordi det er en praktisk og evolusjonær nyttig "illusjon" produsert av hjerner og nervesystemer med millioner av år med evolusjonær utvikling bak seg.
Men illusjon, altså… hvis det er en opplevelse så er det en opplevelse, ikke en illusjon av opplevelse. Hvis det er nyttig å ha denne opplevelsen, så er vel bevissthet nyttig, da? Som den opplevelsen det er? Hvordan kan opplevelsen bevissthet være unyttig mens illusjonen om opplevelsen bevissthet være nyttig? Vi tenker jo at bevissthet først og fremst er opplevelse, at det er som noe å være.
Det frigjør oss også kanskje litt fra den inngrodde forestillingen vi har om at selvet er så kroppslig, som du var inne på entropi. For eksempel så kan hjernen vår under rette omstendigheter sømløst integrere fremmede objekter inn i dens kart av hva som konstituerer dens kropp. Plastikkhånd illusjonen, eller "the rubber hand illusion", er et godt eksempel på at et ytre objekt kan integreres som en del av (det fenomenologiske) selvet.
Det er et gøy eksperiment! Jeg har prøvd det selv, men med en annens hånd i stedet for en gummihånd. Jeg vet ikke om jeg er helt med på resonnementet, dog. Mulig jeg var litt uklar på hva jeg mener er kroppens rolle i bevissthet. Jeg mener ikke at bevisstheten er i hele kroppen vår, at den er i hånden min, eller at selvet er det. Men for at bevissthet skal være så må den ha et perspektiv, dette perspektivet kaller jeg jeget, og det innebærer en opplevelse av at noe er jeg og noe er ikke-jeg (uten at det trenger å være reflektert bevisst over, det er bare implisitt i opplevelsen). For at et slikt perspektiv skal kunne oppstå så må jeg være adskilt fra ikke-jeg. Det betyr ikke at disse grensene ikke kan endres (jeg har hørt om rullestolbrukere som opplever rullestolen som så knyttet til seg at det nesten er en del av dem). Det er fullt mulig å lure bevisstheten til å bytte hånd som i eksperimentet, eller å definere en amputert fot som en del av seg selv og føle smerte i den. Jeg har også litt førstehåndserfaring med dissosiasjon, og vet godt at grensene kan være flytende. Jeg vet også hvor
fundamentalt feil det kjennes ut når du opplever en hånd som din når du vet den ikke er din. Det sier noe om at følelsen av hva som er deg og hva som er ikke deg er en sterk implisitt opplevelse, siden det er så totalt mindfuck når det ikke stemmer.
Mennesket er ikke lenger en mystisk svart boks vi ikke forstår hvordan fungerer. Åpner vi opp denne svarte boksen har biovitenskap og nevrologi de siste årtier ganske utvetydig vist at vi ikke finner noen sjel, noen fri vilje eller et egentlig "selv", eller et aktivt subjekt som du kanskje kaller det, der inne.
Uenig. Åpner du den svarte boksen så ser du at det ikke finnes noen musikkopplevelse der heller, but here we are. At noe ikke kan forstås som fenomen gjennom å studere delene objektivt, betyr ikke at det ikke finnes, eller at det er overnaturlig. Sjel kan vi holde helt utenfor her. Dersom det finnes så er det et åndelig fenomen, og per def ikke noe du kan finne fysisk i hjernen. Jeg tror ikke det finnes, men det er irrelevant. Jeg håper det jeg har skrevet om subjektet/jeg-perspektivet over her er nok til at det ikke forveksles med sjel.
Prosessene som underligger alt dette er enten deterministiske, tilfeldige (les kanskje kvantefysiske), eller en kombinasjon av begge. Men de kan ikke være frie.
Men kvantefysikk funker jo ikke sånn? Det er ikke tilfeldig om Schrødingers (kvante-)katt er død eller levende, den er begge deler til du observerer den. Elektronet går ikke gjennom en tilfeldig valgt av to spalter etter en sannsynlighetsfordeling, det går rent faktisk, fysisk, på ekte gjennom
begge med mindre du
ser på det. Om jeg ikke var på tynn is før så er jeg i alle fall det nå, bare så det er sagt, men jeg tror ikke kvanteverden er deterministisk bortsett fra litt «wild cards» i form av tilfeldighet strødd utover for å gjøre det spennende. Du kan ikke bruke din logikk på kvantenivå.
Fri vilje er en historie, en fiksjon, vi har fortalt oss selv og fortsetter å fortelle oss selv. Det er ikke vår feil, men hjernens. For når et nevron for eksempel avgir en elektrisk ladning kan dette enten være en deterministisk reaksjon på ytre stimuli, eller resultat av en tilfeldig hendelse som den spontane nedbrytningen av et radioaktivt atom. Ingen av delene gir noen som helst rom for fri vilje. Avgjørelser vi tror og føler vi tar er et resultat av kompliserte biokjemiske kjedereaksjoner fullstendig utenfor "vår" kontroll. Her finner vi ingen fri vilje. Avgjørelser tatt basert på ren tilfeldighet gir heller ingen rom for det.
Jeg er enig i at tilfeldighet ikke er noe mer fritt enn determinisme, men er usikker på om du kan kategorisk avvise fri vilje basert på logikk. Det er totalt kontraintuitivt at det kan foregå på noen annen måte enn du skisserer, det er jeg enig i, men entanglement er jaggu ganske kontraintuitivt det også. Jeg mener absolutt ikke at vi kan bruke kvantefysikkens merkelige vesen til å slå fast at "alt" er mulig. Men du kan heller ikke bruke din intuitive logikk på alle fenomener som ligger utenfor vår forståelsesfære, da ville du si at et var umulig at en partikkel kan være to steder på en gang. Vår logikk er utviklet til å fungere i den verden vi opererer direkte på rundt oss, og bryter totalt sammen på kvantenivå. Det kan godt hende den kommer til kort i å forstå bevissthet også.
Jeg har juryen ute på om fri vilje eksisterer, men vil ikke si det er avkreftet. Og jeg må innrømme at jeg håper veldig sterkt at vi har det
Som noen har vært inne på tidligere i tråden har vi begynt å kunne forutsi i eksperimenter folks ønsker eller avgjørelser lenge før de er klar over dette selv. Selv om dette gjøres under svært enkle forhold, er det litt av et krumspring å på magisk vis dytte inn en fri vilje ved mer kompliserte valg,
Jeg er helt enig i at vi ikke har fritt valg i de situasjonene du skisserer her, der vi er et handlende jeg og like bevisst som en flaggermus.
Hvis vi har mulighet til å frigjøre oss fra lenkene våre, så har vi det i prosessen der vi har selvet som objekt i bevisstheten, avlogget situasjonen rundt oss. Du har altså ikke noe valg idet du dreper personen foran deg eller ikke, det er det autopiloten som gjør ut fra summen av de impulsene som dukker opp. Men det er mulig du har hatt en påvirkning på hvordan denne autopiloten har blitt programmert, i en form for aktiv refleksjon over ditt eget selv på et tidligere tidspunkt. Jeg synes det stemmer med hvordan jeg opplever at det funker best å kontrollere min egen adferd (ja, det er anekdotisk og kan godt være en illusjon). Det funker bemerkelsesverdig dårlig å si at jeg ikke ikke skal bli sint neste gang fireåringen slår seg vrang. Det som funker er å sette meg ned alene når hun har lagt seg og reflektere, kjenne etter hva det er som frustrerer meg, hva den følelsen egentlig handler om, hvilke andre følelser jeg har for barnet og situasjonen og meg som forelder. Da reagerer kanskje autopiloten min etter bittelitt andre impulser neste gang. I den grad vi har fri vilje tror jeg den funker sånn. Det forklarer også hvorfor vi intuitivt forstår at dyr og babyer ikke har fri vilje, siden de ikke kan forholde seg til selvet som objekt.
At vi har en indre essens, en sjel, eller et sant "jeg", er gammelt tankegods det er vanskelig å kvitte seg med fordi hjernen kontinuerlig produserer et fenomenologisk selv og prater med seg selv. I realiteten finnes ikke noe slikt, men kun en kontinuerlig strøm av tanker, følelser og sensasjoner hvor ønsker kommer og går. Det finnes ikke noe permanent selv eller aktivt subjekt, i hvert fall ikke noe annet enn den som kanskje kan sies å oppstå momentant i ett øyeblikk, men som ikke gjør noe som helst, som eier sine ønsker og velger sine valg.
Ingen essens, ingen sjel, intet permanent jeg. Helt enig i alt det. Selvet, både jeg og meg, er skapt av mentale prosesser og bevares ikke fra øyeblikk til øyeblikk. Det sagt, så har vi jo hukommelse som vi drar med oss. Det at vi husker våre tidligere selvopplevelser, i kombinasjon med at vi kan refleketere over selvet vårt, vil nok gjøre at meget har en mer varig karakter over seg enn det direkte opplevende jeget. Ikke at det eksisterer som noe mer enn en øyeblikksgreie, men som i at denneøyeblikksgreia er påvirket av forrige øyeblikksgreie. Vi har derfor en ganske stabil oppfatning av hvem vi er. Men dei, det er ingenting i bevisstheten, jeget eller meget som eksisterer over tid. En musikkopplevelse eksiserer heller ikke som en enhet, det er en opplevelse du spiller gjennom fra øyeblikk til øyeblikk, og forrige sekunds opplevelse vil påvirke neste sekunds opplevelse slik at det føles som en enhet.
Dette er kjempe enkelt å sjekke selv. Bare sett deg ned og observer ditt eget sinn. Når en tanke dukker opp så kan du prøve å spørre hvor den kom fra. Valgte du den før den kom? Hvordan? Hva med den neste? Legg også merke til kroppslige sensasjoner. Styrer du disse?
Nei, du velger ingen impulser idet de oppstår, og i en pålogget situasjon velger du ikke hvilken av motstridende impulser som vinner heller. Det tror jeg virkelig ikke. Dersom du velger, er det i de stundene du vender bevisstheten bort fra situasjonen og mot deg selv, og reflekterer innover. Der dukket den tanken opp, det er greit. Nå, ta den og legg den den i en eske og sett den på hylla. Blås den bort som en såpeboble. Du kan ikke hindre tankene i å komme, men du kan vende bevisstheten mot dem og fra dem, du kan la dem gli forbi eller dukke inn i dem.
I Damasios orkestermetafor så er det en dirigent som oppstår, ikke en tilskuer. Dirigenten er skapt av orkesteret, hun skaper ikke orkesteret. Hun kan ikke be om å få en ekstra cello eller be de jævla paukene forsvinne. Hun kan ikke be dem dra en annen låt heller, de spiller etter de notene de har foran seg. Det eneste hun kan gjøre er å peke på de instrumentene hun vil at skal spille høyere og ta en større plass i lydbildet. Og så, på sikt, så vil kanskje det påvirke hvordan orkestersammensetningen blir, og hvordan musikken blir hørendes ut når hun er på lunsjpause. Noe hun stort sett alltid er.
Hvis dette stemmer så er jo meditasjon den ultimate life hacken til å faktisk utøve fri vilje, og de fleste av oss har det nesten aldri.
Prøv å let etter subjektet godt nok så forsvinner det. Hvis du kan sies å egentlig være noe, subjektivt sett, så er du rett og slett bare en strøm av bevissthet.
Prøv å let etter jeget så blir det et meg. Jeget er i sannhet en glatt fisk. Men ja, du er en strøm av bevissthet, med et subjektivt perspektiv, og det er alt jeget er.