Uff. Jeg må nok som Nether gå og legge meg etter dette. Jeg tar forbehold om at det er en viss risiko for å snakke over hodet på hverandre her *pi, fordi dette også begrepsmessig er ganske vanskelig (synes jeg). Jeg beveger meg også langt utover hva jeg kan si jeg behersker av relevante fag som filosofi og nevrologi, så her er jeg på dypt vann. But here goes, og beklager for å kapre tråden litt! Ingen sure miner dersom noen vil rydde opp avsporingen, men la *pi lese det først!

La meg bare først si at bevissthet som sådan på sett og vis er subjektivitetens faktum i seg selv. Hvis det er dette du mener kan vi godt avslutte ordvekslingen og si oss enige, men det jeg bet meg merke i var formuleringen din om at "en forståelse av at det er et selv som føler dette og som dette skjer med, er en forutsetning for bevissthet". Det jeg prøver å si er at bevissthet ikke nødvendigvis trenger noe referansepunkt i denne forstanden, og såvidt jeg kan se er det ingenting som foreløpig tyder på det. Det er også nevrologisk svært problematisk, for intet sted i hjernen kan vi finne et slikt selv som bevissthet skal referere til.

Nå vet jeg i grunn ikke hva du egentlig mener med bevissthet, men jeg tenker i baner av Thomas Nagel sitt essay "What Is It Like to Be a Bat?". Her argumenterer han for at et fysisk system besitter bevissthet dersom det (hang on!) er som noe å være dette systemet. Eller som han sier selv angående organismer, "that there is something that it is like to be that organism". Han ber deg her om å forestille deg å bytte plass med en flaggermus, og dersom du sitter igjen med noen som helst opplevelse, uansett hvor obskur den måtte være, det være seg av lyd, syn, følelser, sensasjoner og så videre, så er det dét som er å inneha bevissthet i flaggermusens tilfelle. Men trenger du, som flaggermus, å ha noen forståelse av å være et selv som denne opplevelsen skjer med? Det tror ikke jeg.

Jeg vedkjenner imidlertid at en slik "lyset er på", eller det "er som noe å være" et fysisk system ikke er spesielt bra operative definisjoner for en gryende vitenskap om bevissthet, hvilket er grunnen til at man ser forskere i dette feltet snakke om bevissthet i termer av selvbevissthet, hukommelse, taktile sensasjoner, romlig orientering og så videre og så videre, begreper som er lettere å måle og korrelere med hjerneaktivitet. Men likefullt kan disse fenomenene være inneholdt i bevissthet fremfor å konstituere bevissthet i seg selv, eller komme forut for den, da man enkeltvis kan fjerne/avbryte noen av disse prosessene uten at et individ blir bevisstløst.

Du nevner også at din oppfatning kommer fra introspeksjon, hvis jeg tolket deg riktig (?). Artig nok kan møysommelig introspeksjon også (anekdotisk) avsløre at bevissthet, altså det i deg som er klar over din opplevelse i dette øyeblikket, ikke føles som et selv. At det ikke er noe egentlig subjekt denne opplevelsen skjer med. Lyset er bare på, så og si, uten referanse. Den forståelsen du har av å være et selv denne lesingen av min post skjer med er først og fremst en høyere kognitiv prosess, som jeg er tilbøyelig til å tro at ikke er nødt til å komme forut for bevissthet i det hele tatt.

Så. Det jeg egentlig "angriper" her er denne følelsen av å være et selv, et subjekt, som sitter et sted mellom øynene og er en tenker av tankene, føler av følelsene og så videre. Det tror jeg er illusorisk, rent subjektivt og som et nevrologisk faktum, fordi denne følelsen hviler på prosesser som er transitoriske og mangfoldige, og som vi ikke har noen kontroll over. Alt som gjør oss til et "selv", vårt følelsesliv, vår kapasitet for språk, impulsene som underligger vår kompliserte atferd, vår evne til å undertrykke impulser og annet vi forbinder med en slik selvbevissthet eller forståelse av å være et selv er spredt over hele hjernebarken og andre subkortikale områder og referer ikke til noe, eller samles noe sted. Og det er ikke noe som tyder på at bevissthet i Nagels forstand er avhengig av noen av disse prosessene, i hvert fall ikke enkeltvis.