I all den tid vi grunnleggende sett forstår bevissthet ekstremt dårlig, med unntak av mentale fenomeners korrelasjon med hjerneaktivitet, er det ingen a priori spesielt god grunn til å sette subjektivitet, forstått som følelsen av å være et selv eller et subjekt den kontinuerlige strømmen av opplevelse skjer med, som forutsetning for bevissthet. Det kan tenkes at ting som tanker, følelser, språk og andre kognitive funksjoner, deriblant dette selvet, ikke er bevissthet i seg selv, men heller ting som oppstår i bevissthet. Denne følelsen av å være et jeg eller et selv kan for eksempel være et resultat av tenkning - å tenke uten å være bevisst at det tenkes.

Det virker i det hele tatt ikke spesielt kontroversielt å hevde at man kan oppleve bevissthet fritatt fra dette selvet. Det ser også ut til å være en påstand med godt fotfeste i neurologien. Ei heller er det spesielt vanskelig å få det til med farmakologiske verktøy. Hva nå enn det er som får hjernen til å produsere dette jeg-et, kan den vel godt slutte å gjøre det uten at "lysene slukker"? Uansett er bevissthet særdeles vanskelig, og forholdet mellom bevissthet og selvbevissthet, eller følelsen av å være et subjekt, er uklart.