Jeg tror poenget til mange i denne tråden er at situasjonen ikke nødvendigvis har et svart på hvitt svar. Det er sagt så mange ganger, men selv om far her åpenbart har et problem han må jobbe med, så er det svært lite produktivt med kommentarer som “dump han, han klarer aldri å forandre seg”.

Premiss: Barnets situasjon er prioritet #1. Hva er best, et liv med en flott, fungerende far med et rusproblem, eller et liv hvor far er minimalt involvert og oddsene for at han ender som tung bruker mye større? Det kan vi ikke vite noe om. Så å anbefale mor å dumpe far pga et relativt kontrollert amfetaminbruk for å bedre situasjonen til barnet er helt meningsløst. Personlig har jeg en finger på alternativ 1.

Mange her ser ut til å ha en oppfatning av at bruken kommer til å eskalere og “kulminere i elendighet”. Statistisk sannsynlig, kanskje. Overveiende sannsynlig, når han fungerer godt og har minimalt med problemer etter langtidsbruk? Neppe .Og tror dere situasjonen blir bedre av at hun dumper han? Igjen, hvis vi tar utgangspukt i barnets velvære, hva vil være best av en fungerende, narkoman farsfigur eller en fremmedgjort, narkoman farsfigur? Det kan vi heller ikke vite noe om. Personlig har jeg en finger på alternativ 1.

Det som gjør Tøffetoms dyrekjøpte erfaring i rusverden mer tungtveiende enn dine, er at de er nyanserte. Det er ikke nødvendigvis det at du kapper hånda av rusbruk i familiehenseende som er problemet i seg selv, det er at du ikke tar hensyn til andre siden av debatten. Faktum er at det kan fungere. Som nevnt uttalige ganger, det finnes veldig mange fungerende narkomane. Både med og uten resept.

Siste post tar igjen utgangspunkt i barnets beste. Hvem er vi til å bestemme hvilke valg som vil komme barnet til gode? Hva anbefaler du at TS skal gjøre?